Den globale krisen som rammet hele verden siden 2007 har medført dype endringer. Land som så ut til å være på ubestemt tid på vei til velstand har havnet nedsenket i lavkonjunktur, mens andre, til og med startende fra en ufordelaktig situasjon, benyttet seg av den nye økonomiske situasjonen for å styrke deres vekst. I de viktigste verdensøkonomiene er alvoret i situasjonen Det har åpnet en debatt om anvendelsen av stimuleringspolitikk; både monetære og skattemessige. For å forstå dette dilemmaet som fortsetter i dag, er det derfor nødvendig å først gå tilbake til opprinnelsen til problemet.
Utbruddet av finanskrisen i 2007 i USA ble raskt oversatt til det vi kjenner til kredittkris: de dårlige resultatene i finanssektoren genererte mistillit i bankene, og snart sluttet kreditten å sirkulere i økonomien. Dette førte igjen til en generalisert økonomisk krise i resten av sektorene som førte til lavkonjunktur og arbeidsledighet, reduserte statens inntekter og økte utgif.webptene til ytelser og sosiale tjenester. DenDe berørte landene ble derfor møtt med en økonomisk sammentrekning som forårsaket en finanspolitisk krise, og økte deres finansunderskudd enormt. Av denne grunn er dette de to politikkene (monetære og skattemessige) som statene har brukt til å bekjempe krisevirkningene og komme tilbake til vekst.
I Europa og USA var det fra første øyeblikk en klar preferanse for monetær ekspansjon. Det første tiltaket i denne forbindelse var en kraftig reduksjon i referanserenter (Federal Funds Rate i USA og Euribor i euroområdet), noe som gjorde lånene billigere og ga lettelse for familier og selskaper med høy gjeld, selv om det hadde mye mer begrenset suksess med å resirkulere kreditt i økonomien. Disse handlingene ble fulgt av andre, for eksempel en reduksjon i kontantkvoten eller bankreserver og programmer for likviditetsinjeksjon. Selv om effektene var sakte å se, tillot disse faktorene (lagt til gjeldsreduksjonsprosessen og den gradvise utvinningen av markedene) en tilbakevending til vekst og jobbskaping, en situasjon der USA, Tyskland, Storbritannia og USA befinner seg for tiden. Spania.
Andre land valgte i stedet ekspansiv finanspolitikk (spesielt gjennom økning i offentlige utgif.webpter) som en måte å oppmuntre til forbruk og investeringer og dermed stimulere økonomien. Dette er tilfelle Japan frem til 2012 og Spania i 2008-2010 (Plan E er et eksempel), som utviklet spesifikke offentlige investeringsprogrammer for infrastrukturarbeid. I begge land var virkningen på vekst og sysselsetting svak og kortvarig, selv om de bidro til veksten av offentlig gjeld og forverret statens økonomiske problemer.
Brasil, den syvende største økonomien i verden, gikk et skritt videre. Etter år med intens vekst valgte den brasilianske regjeringen å dempe krisens virkninger gjennom ambisiøse investeringsplaner innen energi og infrastruktur. Selv om disse politikkene i utgangspunktet klarte å unngå lavkonjunktur, ble det offentlige underskuddet og inflasjonen på lang sikt ikke bærekraftig, og det var nødvendig å iverksette utgif.webptskutt som førte til en nedgang i veksten.
Videre var det land som Venezuela eller Argentina som satset på en mer intens intervensjon fra det offentlige i økonomien gjennom nasjonalisering av selskaper og tildeling av subsidier til et bredt spekter av sektorer.
Igjen, og i likhet med den brasilianske opplevelsen, holdt vekst og sysselsetting seg stabil i flere år, men i dette tilfellet førte inflasjonen til uholdbar inflasjon nivåer. Sluttresultatet var restriksjoner på kapitalbevegelser og valutatransaksjoner som endte med å kvele den private sektoren og fordømte den til lavkonjunktur og jobbødeleggelse.
Avslutningsvis kan vi si at pengepolitikken, til tross for at den er treg til å øke realøkonomien, har vært mer bærekraftig på lang sikt, og muliggjort en retur til banen for vekst og jobbskaping. Landene som valgte ekspansiv finanspolitikk, selv om de i begynnelsen har oppnådd bedre resultater, har vært nødt til å møte alvorlige problemer med gjeld (Japan) eller inflasjon (Brasil). Det som ble reist for mange år siden av økonomer på det teoretiske området, har nå et reelt grunnlag, og håper fremfor alt at disse erfaringene vil tjene i fremtiden for å markere veien til bedring.