Ekspansiv finanspolitikk er en type finanspolitisk kriterium som særlig kjennetegnes av to hovedtrekk: økning i offentlige utgif.webpter og reduksjon i skatteinnkreving gjennom skattelettelser.
Å øke postene til de offentlige utgif.webptene i budsjettet til et land eller territorium og en reduksjon i skatt i det er vanligvis de mest fremtredende tiltakene for ekspansiv finanspolitikk. De opptrer vanligvis samtidig, selv om det er mulig at de opptrer ved anledninger uten nødvendigvis å bli tatt samtidig.
Vanligvis er denne typen politikk vanligvis relatert til begrepet finansunderskudd. Siden mengden offentlige utgif.webpter er større enn mesteparten av innkrevd skatt, øker budsjettunderskuddet. Med andre ord går det ut mer penger i offentlige tjenester enn det som kommer inn som skatt.
Mål for en ekspansiv finanspolitikk
Ekspansiv finanspolitikk brukes vanligvis når man søker å øke den samlede etterspørselen. Disse situasjonene oppstår vanligvis i vanskelige tider. Fra et økonomisk synspunkt er dette tider når det trengs et press fra staten. Et eksempel på dette er kriser eller lavkonjunkturer. Å benytte seg av en økning i det offentlige underskuddet er ofte gjennom anvendelse av disse tiltakene.
Økningen i samlet etterspørsel vil bestå av økning i produksjonen med økningen i mengden offentlige utgif.webpter. En reduksjon i arbeidsledigheten forfølges takket være de vanligste skattelettelsene, som følgelig også oppnår andre resultater som større forbruk av varer og tjenester og økte investeringsbetingelser fra selskaper. En annen mulig måte å øke forbruket og gjenopplive økonomien på, kan være helikopterpenger. Se helikopterpenger
Økonomisk historie har vist at misbruk av denne typen finanspolitikk har en tendens til å føre til inflasjon og økende perioder med lavkonjunktur over tid. Imidlertid er dens betydning på kort sikt også bemerkelsesverdig. I krisetider hjelper den rollen regjeringene inntar, sine borgere til å lide mindre av konsekvensene. Ulempen med denne hjelpen er at den belaster statens langsiktige ressurser ved å øke finansunderskuddet.
Forholdet mellom ekspansiv finanspolitikk og inflasjon
Som vi tidligere har antydet, kan misbruk av ekspansiv finanspolitikk føre til inflasjon. I tilfelle å bruke en ekspansiv pengepolitikk er det lettere å se. Imidlertid er det ikke så logisk når det gjelder ekspansiv finanspolitikk.
Vi må huske at en ekspansiv finanspolitikk tar sikte på å stimulere samlet etterspørsel. Øk den økonomiske aktiviteten med andre ord. De to rutene som vanligvis tas i denne forstand er:
- Skattefall: Reduksjonen i skatt har direkte konsekvens av en økning i disponibel inntekt. Staten antar at den vil samle inn mindre penger via skatt, men den "ofrer" seg selv for det felles beste. Befolkningen har, takket være lavere skatter, mer disponibel inntekt. Å ha mer disponibel inntekt øker forbruket. Økt forbruk får selskaper til å tjene mer. I teorien vil dette føre til reduksjon i arbeidsledighet og lønnsøkning. Etter økonomisk teori gir dette en økning i prisene. Det vil si at det forårsaker inflasjon.
- Økning i offentlige utgif.webpter: På den annen side finner vi offentlige utgif.webpter. Offentlige utgif.webpter kan ha mange forskjellige veier. Offentlige utgif.webpter kan brukes til å komme i gjeld (og dermed kompensere for underskuddet som skattenes senking skaper). Samtidig kan staten låne for å investere i infrastruktur og skape arbeidsplasser. Eller til og med staten kan øke offentlige utgif.webpter til å subsidiere virksomheter eller øke dagpenger. Alt dette gjør disponibel inntekt høyere. Ved å ha mer disponibel inntekt må forbruket øke og prisene må stige. Til syvende og sist kan det føre til inflasjon.
Kritikk av ekspansiv finanspolitikk
Selv om alt i teorien er fornuftig, indikerer noen økonomer at effektene ikke akkurat er de. Det kan skje, men det kan heller ikke skje. Teori er en ting og praksis er en annen.
Effektene av en ekspansiv finanspolitikk avhenger derfor av mange faktorer. For eksempel produksjonsmodellen, gjeldsnivået, den forrige skattebyrden eller typen krise.
Noen av de viktigste kritikkene av ekspansiv finanspolitikk er oppført nedenfor:
- Handelsunderskudd
- Utvisningseffekt
- Å ha mer inntekt trenger ikke å øke forbruket
- Kan skade den langsiktige økonomiske stabiliteten