Et syndikert lån består av en finansiering av en gruppe långivere (banker, sparebanker eller andre) av en stor sum penger til en variabel rente.
Prosessen med å strukturere et syndikert lån utføres av denne gruppen av finansielle enheter i kapitalmarkedet, der alt kanaliseres gjennom en gruppe kalt på engelsk Loan Market Association (LMA), for å utføre en kontroll og standardisering av syndikeringsmodalitetene og prosedyrene, både i primær- og sekundærmarkedet.
Fra låntakers side er en av de største fordelene med denne typen lån at det kan kreves svært høye beløp på millioner av euro. For sin del begrenser bankene risikoen og sørger for tilstrekkelig langsiktig lønnsomhet.
Det finnes forskjellige typer syndikerte lån:
- Tradisjonelt syndikert lån: det klassiske lånet der flere finansielle enheter griper inn.
- Bilateralt lån: der det bare er en enkelt bank.
- Klubbavtale: Denne typen modalitet utføres gjennom en enkelt fase og oppfyller alle vilkårene for et tradisjonelt syndikert lån.
- Strukturert lån: De brukes normalt til å senke renten eller kostnaden som låntakeren betaler (låntakeren) og har en langsiktig karakter. Derfor inkorporeres vanligvis økonomiske opsjoner (for eksempel salg av en kjøpsopsjon eller en salgsopsjon) slik at når premien blir oppført, reduseres finansieringskostnaden, og alltid fraskriver seg visse aspekter som griper inn i kapasiteten til tidlig tilbakebetaling ved en låntakeren, etablering av minimums- eller maksimumsgrenser osv.
- Brolån: Denne typen lån brukes midlertidig på grunn av markedsforhold som krever det, og er i de fleste tilfeller kortsiktige, for eksempel behovet for finansiering for anskaffelse av et annet selskap der konfidensialitet er nødvendig. I kontraktsforholdet bestemmer de vanligvis betalingsmåten fra låntakeren, fordi de er vanlige til å bruke obligasjonsutstedelser, et standard syndikert lån, aktivesalg osv.
I tillegg er det praktisk å skille mellom begrepet lån og kredittgrense. Lånet for sin del er forpliktet og finansieringen trer i kraft i en innledende disposisjonsperiode, og eksisterer ikke muligheten for å gjenbruke den uutnyttede delen etter periodens slutt. På den annen side blir kredittgrensen materialisert i en kontrakt som kunden (låntaker) kan ha finansiering når som helst han ønsker innen kontraktsperioden, så lenge den ikke overstiger den spesifiserte summen.