Den europeiske union, som vi kjenner den, er i dag frukten av en lang prosess med overnasjonal integrasjon. Det er en lang reise som begynte som en økonomisk forening som har endt med å gi opphav til en politisk union. Det hele startet etter andre verdenskrig. Britisk statsminister Winston Churchill forsvarte ideen om et samlet Europa for å få slutt på rivaliseringene som tidligere hadde tynget det politisk og økonomisk.
På 1950-tallet ble de første trinnene i europeisk integrasjon tatt. Den franske utenriksministeren Robert Schuman la opp en plan utarbeidet av ham selv og Jean Monet for å integrere fransk-tysk kull- og stålproduksjon. Den såkalte Schuman-planen ble en realitet med opprettelsen av CECA (European Coal and Steel Community). Denne organisasjonen besto av Frankrike, Forbundsrepublikken Tyskland, Italia, Belgia, Nederland og Luxembourg. Dermed ble grunnlaget lagt for en lang integreringsprosess for Europa.
Også på 1950-tallet kom Euratom, det vil si det europeiske atomenergif.webpellesskapet. De seks statene som utgjorde EKSF ga sin godkjennelse til Euratom, som søkte utvikling av forskning og kjernefysisk industri for fredelige formål. Dermed finnes kimen til EU i disse to organene, EKSF og Euratom. Det skal bemerkes at 1950-tallet var preget av fraværet av en felles pengepolitikk. Det var bare noen bestemmelser for å samarbeide i økonomiske spørsmål kjent som "fellesmarkedet".
I 1961 søkte Storbritannia om å bli med i fellesskapet. Skandinaviske land som Norge og Danmark uttrykte på sin side sin interesse for å bli med i fellesskapet. Irland sluttet seg også til disse forespørslene. Dermed holdt Storbritannia, Irland og Danmark folkeundersøkelser som støttet deres inntreden i Fellesskapet, mens den norske befolkningen var ugunstig for integrasjonsprosessen. Til slutt, i juni 1972, utvidet Det europeiske fellesskap til nord og Storbritannia, Danmark og Irland ratifiserte tiltredelsestraktatene.
Det er verdt å fremheve notatet om "The Coordination of Economic Policy and Monetary Policy in the Community" fra 1969, som søkte en konvergens av økonomiske mål, koordinering av økonomisk politikk og monetært samarbeid mellom medlemslandene.
I 1979 ble det europeiske pengesystemet lansert, og innledet et nytt kapittel i europeisk økonomisk integrasjon. Målet med dette systemet var å oppnå monetær stabilitet og redusere svingningene mellom valutaene i fellesskapsstatene. For å oppnå dette ble det etablert marginer mellom hvilke nominelle valutakurser kunne variere.
Ankomsten av 1980-tallet førte nye medlemmer til den europeiske klubben. Denne gangen kom utvidelsen fra sør. Endelig et demokratisk land, Hellas ble med i Det europeiske fellesskap i 1981, og i 1986 ble Spania og Portugal med i Det europeiske fellesskap.
Også på 1980-tallet var det en veldig viktig begivenhet: ikrafttredelsen av den felles europeiske loven. Det europeiske økonomiske fellesskapet ble omdøpt til Det europeiske fellesskap, Europaparlamentet styrket sin makt, den fullstendige realiseringen av et felles europeisk marked ble etablert innen 1993, og målet om å redusere forskjellene i utvikling mellom europeiske regioner ble etablert. For å redusere forskjellene mellom de forskjellige territoriene ble det tildelt større økonomiske ressurser til strukturfondene som var bestemt til de mindre utviklede regionene.
I 1988 ble utviklingen av Den europeiske monetære union planlagt, som sørget for opprettelsen av et europeisk system for sentralbanker og en felles valuta. Først måtte samarbeidet mellom sentralbankene styrkes, deretter måtte det europeiske systemet for sentralbanker opprettes, overføring av makt i pengepolitikken, og til slutt å erstatte nasjonale valutaer med en enkelt europeisk valuta.
1990-tallet førte til begivenheter av stor betydning for Europa. I 1992, med undertegnelsen av Maastrich-traktaten, ble Det europeiske fellesskapet omdøpt til Den europeiske union. Prinsippene var: å oppnå en økonomisk og monetær union, en godt koordinert sosialpolitikk, en felles utenriks- og sikkerhetspolitikk, samt samarbeid i retts- og innenrikssaker.
I 1995 ble Sverige, Finland og Østerrike en del av EU, og i 1997 ble 2000-agendaen godkjent, hvis mål var: styrking og ombygging av struktur- og samholdsfond for å redusere forskjeller, utvidelse av EU til land i det sentrale og Øst-Europa og finansiering av intern politikk og utvidelsespolitikk. Også i 1997 ble Amsterdam-traktaten undertegnet, noe som utvidet et mer sosialt og demokratisk Europa.
I 2001, med undertegnelsen av Nice-traktaten, ble det etablert en ny balanse mellom europeisk makt mens Unionen forberedes på innføringen av nye stater. 2001 var et viktig år når det gjelder monetær union, da den europeiske valutaen, euro, trådte i kraft. Tre år senere, i 2004, besto EU av tjuefem stater. De nye medlemmene var: Estland, Latvia, Litauen, Tsjekkia, Slovakia, Slovenia, Ungarn, Polen, Kypros og Malta. Året 2007 ankom og inkorporeringene av Romania og Bulgaria fant sted.
Lisboa-traktaten, ratifisert i 2009, etablerer et charter om grunnleggende rettigheter for EU og hadde ansvaret for å modifisere og modernisere de europeiske institusjonene. Den økonomiske krisen i 2008 rystet imidlertid EU hardt. Situasjonen tvang drastiske økonomiske reformer i europeiske land, og det ble utført arbeid i bankunionen for å oppnå en tryggere og mer pålitelig finanssektor. Til tross for at EU ble tildelt Nobels fredspris i 2012, har det blant annet dukket opp en viktig euroskeptisk bevegelse for styringen av den økonomiske krisen. Den siste innlemmelsen skjedde i 2013 med Kroatias inntreden i EU.
Imidlertid ligger utfordringer foran oss som Brexit, Storbritannias utgang fra EU. Britiske borgere godkjente forlatelsen av EU i en folkeavstemning, og det gjenstår å se hvordan denne situasjonen vil påvirke den europeiske økonomien. Brexit setter spørsmålstegn ved en lang integrasjonsprosess. Det gjenstår å se hvordan EU vil møte utfordringen fra nye skeptiske stemmer.