Den internasjonale standardiseringsorganisasjonen (ISO) er et uavhengig, ikke-statlig globalt organ som søker å samle eksperter for å dele informasjon og utvikle standarder som letter verdenshandelen.
Det vil si at denne organisasjonen søker å utforme standarder som frivillig er vedtatt av medlemmene. På denne måten vil det på internasjonalt nivå være kjent om et produkt oppfyller visse egenskaper. Dette betjener både regulatorer og forbrukere.
Det er flere ISO-er som henviser til spørsmål om ledelseskvalitet, miljøledelse, helse og sikkerhet på jobben, energiledelse, mattrygghet og databeskyttelse i informasjonsteknologi.
Vi kan tenke på ISO-er som formler for å gjøre noe på en best mulig måte. Vi kan referere til et produkt, en styringsprosess, reduksjon av miljøpåvirkningen eller et annet.
ISO har 165 partnerland i skrivende stund, og hovedkvarteret er i Genève, Sveits.
Det bør også avklares at ISO ikke utsteder sertifiseringer, men dette gjøres gjennom autoriserte eksterne organer, for eksempel National Accreditation Entity (ENAC) i Spania.
ISO-historie
I London i 1946 møttes 65 delegater fra 25 land for å diskutere fremtiden for internasjonal standardisering. I 1947 ble ISO offisielt opprettet med 67 tekniske komiteer. Dette var ekspertgrupper som fokuserte på et bestemt emne.
I 1951 ble den første ISO kalt "betimelige anbefalinger" publisert. I mai 1952 ble den første ISO Journal publisert, en månedlig bulletin som rapporterer om institusjonelle endringer og standarder utviklet av eksperter.
På 1960-tallet anstrengte han seg for å inkludere flere utviklingsland, og på 1970-tallet fortsatte internasjonaliseringsprosessen.
I 1995 lanserte ISO sitt nettsted, og i 2000 begynte det å selge standarder online. Det fremhever at de i 2018 publiserte ISO om helse og sikkerhet på jobben.