I følge Verdensbanken reduserte land som tidligere var rammet av en pandemi produktivitetsnivået med opptil 9% etter krisen. Kan historien gjenta seg, eller kanskje denne gangen vil være annerledes?
Når det gjelder økonomisk vitenskap, er det uunngåelig å nevne begreper - så beryktede på det politiske området som ukjente i praksis - som bruttonasjonalprodukt (BNP), inflasjon, arbeidsledighet, så vel som andre som gjentas daglig. . Økonomi er en veldig bred vitenskap, og som sådan er terminologien som brukes i feltet så variert som den er omfattende. Men når vi snakker om økonomisk vekst som sådan, blant de mest populære konseptene, sammen med BNP, skiller produktiviteten seg ut.
Først og fremst må vi forstå at BNP er en indikator som måles som en flytvariabel, som uttrykker produksjonen generert av et bestemt land, i løpet av en tidsperiode, på samme måte bestemt. Så snart vi vet hva BNP er, må vi vite at måtene for denne størrelsen å vokse i forhold til andre perioder hovedsakelig er to: for det første å øke antall aktive arbeidere i forhold til tidligere år, å kunne produsere disse mer enn det som ble produsert med mindre maler. Eller på den annen side øke produktiviteten til eksisterende ansatte på arbeidsstyrken.
"Økonomisk vekst er bare mulig på to måter: med økning i arbeidsstyrken eller med økning i produktivitet."
I denne sammenheng må vi vite at en økning i BNP på grunn av økning i arbeidsstyrken medfører ekstrautgif.webpter for arbeidsgiveren. Det vil si at det genererer en økning i arbeidskraftskostnadene, siden vi snakker om innlemmelse av mer personell, så de må påta seg høyere lønnskostnad som dette medfører. Men når det som økes er produktiviteten, viser dette at de samme menneskene som produserte en viss mengde produksjon tidligere år, av svært forskjellige grunner, i dag produserer mer med de samme ressursene. Tatt i betraktning disse to vekstveiene, er valget av den optimale banen derfor ganske enkelt.
Imidlertid har vi de siste årene vært vitne til hvordan denne vekstveien har blitt redusert i en stor del av verden. I denne forstand er generering av produktivitetsøkninger en stadig mer kompleks prosess, så vel som dyrere. I tillegg har måtene som denne økningen ble oppnådd på, i lys av utviklingen vist av disse, for øvrig mistet effektiviteten og effektiviteten; spørsmålet, til og med, selve måtene en slik forbedring kan oppnås på.
Mens produktiviteten i etterkrigstiden vokste med stormskritt, nådde den sin maksimale ekspansjonsfase på 1970-tallet. Med fremveksten av automatisering og mekanisering opplevde planeten en økonomisk boom der store produktivitetsøkninger ble registrert siden 1930-tallet. Siden 1970-tallet har indikatorer som måler produktivitetsøkninger vært stagnerende over tid. Det er ikke før på 1990-tallet at man ser nye vekster i disse indikatorene; igjen lider en ny nedgang fra år 2000.
Siden den gang har teknologiske fremskritt, så vel som andre hendelser som i normale situasjoner skulle ha økt produktiviteten ytterligere, ikke hatt så stor innvirkning som det på forhånd var forventet. Slik sett har produktivitetsveksten stagnert, selv i fremvoksende økonomier (EMDE), der den vokste raskere. En situasjon som har avdekket relevansen av disse fremskrittene for økonomisk vekst, samt om vekstveiene som tidligere ble etablert av økonomisk teori i dag er tilstrekkelige til å gjenvinne den dynamikken.
En ganske skremmende studie
Som man kan se i analysen, er det nok å se på Spania, eller Mexico som et eksempel på en fremvoksende økonomi, for å observere det vi kommenterer. I denne forstand har halvøya for eksempel hatt produktivitetsnivået sitt til å vokse veldig sakte i mer enn 20 år. Noe som ligner på det som skjer med Mexico, som til tross for økt produktivitet for å være en fremvoksende økonomi, gjør det i et lavere tempo enn tidligere år. Sammenfallende med de tidligere nevnte datoene, har Spania, Mexico, i likhet med andre økonomier, mistet den dynamikken i produktivitet som har preget dem for mange år siden. Alt dette, til tross for at vi lever i en fullstendig digitalisert æra, hvor fremskritt og utseendet til ny teknologi stadig forekommer.
"Ifølge Verdensbanken reduserte de økonomiene som tidligere var rammet av pandemiske utbrudd, produktivitetsnivået med opptil 9% de neste 3 årene."
I tillegg er det påfallende hva en studie utført av Verdensbanken viser, og som viste effekten av situasjoner som den som skjer med oss i dag på produktivitetsnivået i de forskjellige berørte landene. Det studien viser således er den sterke innvirkningen av situasjoner som den nåværende på produktivitetsnivået i de forskjellige landene. Ifølge den multilaterale organisasjonen, reduserte økonomiene som i dette århundret ble rammet av pandemiske utbrudd, på samme måte produktivitetsnivået med opptil 9% i løpet av de neste tre årene, i forhold til landene som ikke hadde pandemier, de ble ikke berørt.
Med tanke på de nevnte hendelsene truer en krise som den som skjer med oss i dag av denne grunn å fortsette å avveie en produktivitet som, som vi sa, har stagnert i mange år. I tillegg fungerer alt dette, i tillegg til andre faktorer som ikke trenger å fungere for å øke produktivitetsnivået. De dårlige resultatene på utdanningsnivå, de svake investeringsstrømmene, de "nye innovasjonene", så vel som den offentlige stimulansen, ser ikke ut til å ha den ønskede effekten.
En annen krise, et annet resultat
I denne forbindelse, og til tross for hva den empiriske forskningen analysert i tidligere linjer gjenspeiler, er det verdt å stille spørsmål om denne gangen vil være annerledes. Og det er at avvikene i atferden de økonomiske aktørene opplever, kan gi oss et helt annet resultat i den nåværende situasjonen.
"I følge World Economic Forum (WEF, for forkortelsen på engelsk), vil 80% av arbeidsgivere i verden akselerere de digitale transformasjonsprosessene i sine selskaper."
På grunn av tvungen lammelse av økonomisk aktivitet, akselererte umuligheten av å handle, så vel som å jobbe, i et ansikt til ansikt-format digitaliseringsprosessene i et stort flertall selskaper over hele kloden. I følge World Economic Forum (WEF) fant en undersøkelse blant selskaper over hele verden at 80% av arbeidsgivere i verden har til hensikt å akselerere de digitale transformasjonsprosessene i sine selskaper. I tillegg uttalte disse respondentene også at de ville gi sine ansatte flere muligheter til å tilpasse seg fjernarbeid. For å gjøre dette, investere og akselerere implementeringen av digitale verktøy i den daglige driften av selskapet.
På den annen side viser denne undersøkelsen på samme måte at 50% av de spurte arbeidsgiverne planlegger å automatisere en stor del av produksjonsoppgavene sine, 43% av dem bekrefter at slik automatisering vil føre til en reduksjon i arbeidsstyrken; det vil si at det vil redusere antall ansatte. Slik sett har krisen som rammer oss i dag akselerert en endring som økonomier i årevis har krevd for å fortsette å øke produktiviteten. Noen endringer som forventes å komme med pandemien, nødvendigvis på grunn av lammelse av økonomisk aktivitet som et resultat av viruset som i dag truer innbyggerne, samt den høye smittegraden.
Dette vi kommenterer er observert i figurene som fjernarbeid presenterer i forskjellige land på planeten. Slik er tilfellet i USA, der ifølge rapporten fra Massachusetts Institute of Technology (MIT), at omtrent 50% av befolkningen allerede vil finne seg fjernarbeid fra hjemmene sine. På den annen side forventer andre land som Storbritannia å ha 30% av arbeidsstyrken i arbeid innen 2021. Dermed er en fjernarbeid som økonomier som Spania også satser på, som har gått fra å ha 6% av befolkningen i arbeid hjemmefra, til 16,4% i tider med pandemi.
Kort fortalt har disse endringene, så vel som den akselererte overgangsprosessen som selskaper har måttet gjennomføre, økt muligheten for at produktiviteten vil akselerere igjen når effektene fra pandemien forsvinner. En produktivitet som med sin vekst også ville sette en stopper for en ganske bekymringsfull trend hvis den skulle gjentas ved denne anledningen.