New Deal, veien ut av den store depresjonen

Krasjen på 29 hadde forferdelige konsekvenser for økonomien og velvære for amerikanske borgere. Aksjemarkedskrasj i oktober 1929 ble fulgt av en lang periode med lavkonjunktur kjent som den store depresjonen. Den økonomiske krisen spredte seg til Europa, og mange land valgte totalitære regimer for å overvinne den alvorlige økonomiske situasjonen. I stedet valgte USA president Franklin Delano Roosevelt, som hadde et program med tiltak for å gjenopplive økonomien.

Amerikanske borgere valgte et regjeringsskifte i 1932, og demokraten Franklin Delano Roosevelt var vinneren av valget. Det sosiale og økonomiske landskapet i USA var ødeleggende. Den store depresjonen hadde fått arbeidsledigheten til å skyte i været, og som et resultat hadde det amerikanske samfunnet blitt dramatisk utarmet. For å gjøre dette hadde demokratene en pakke med tiltak designet for å aktivere økonomien på nytt: å fremme forbruk og øke produksjonen.

President Roosevelt omringet seg med et team hvis økonomiske forslag var inspirert av ideene til den britiske økonomen John Maynard Keynes. Roosevelt og hans rådgivere mente at problemene skyldtes utilstrekkelig forbruk og krevde derfor statlig inngripen i økonomien.

Roosevelt og hans folk begynte å jobbe raskt, og for å stoppe sammenbruddet av mange banker autoriserte Federal Reserve å gi lån til bankene på verdipapirer. Staten overtok større kontroll over banksystemet gjennom bankloven fra 1933. Banksektoren gjennomgikk viktige endringer og var sterkt regulert for å forhindre ytterligere konkurser. Det var nødvendig å gi bankene større reserver for å møte uønskede situasjoner, mens de bankene som ikke var løsemidler, ble oppløst. På det økonomiske nivået skiller det seg også ut bevilgning av kreditter for å fremme forretningsinvesteringer, samt Federal Obligations Law, som ble vedtatt for å beskytte investorer mot svindel.

Men hvis Roosevelts økonomiske program, kjent som New Deal, skiller seg ut for noe, er det på grunn av dets sterke sosiale innvirkning. National Labour Relations Act fastsatte en minstelønn og fastsatte en maksimal arbeidsdag. Dette medførte en økning i sysselsatt befolkning og også en lønnsøkning. For å beskytte arbeidsledige ble arbeidsledighetsforsikring opprettet og regjeringen tildelte føderale tilskudd for å hjelpe arbeidsledige.

Ikke bare ble det iverksatt tiltak for å beskytte dem som var i en sårbar situasjon på grunn av manglende sysselsetting, men økonomiske ressurser ble også bevilget til hjelp til pensjonister. Sosialforsikringsloven av 1935 gjorde det mulig å skaffe tilstrekkelige midler til dette formålet, alt finansiert gjennom skatter på drikkevarer og på ufordelt fortjeneste fra selskaper.

På arbeidsnivå er det også verdt å fremheve National Labour Relations Act, som fremmet fagforeningsforeninger og Fair Labor Standard Act, som regulerte arbeidskontrakter og arbeidstid.

Det er klart at New Deal, med statens regulatoriske inngripen, hadde til hensikt å korrigere de sosiale ulikhetene som kapitalismen hadde skapt.

Mens tiltak ble utført for å styrke arbeidstakernes rettigheter, gjennomførte regjeringen et ambisiøst offentlig arbeidsprogram for å modernisere landets infrastruktur. Disse arbeidene bidro til å skape arbeidsplasser og var til fordel for de fattigste områdene i USA, for eksempel Tennessee, hvor vannkraftverk ble reist og reservoarer ble bygget. Det anslås at den offentlige verksadministrasjonen klarte å sysselsette mer enn 3 millioner mennesker.

Bransjen ble også styrket som et resultat av New Deal. The National Industrial Recovery Act of 1933 tillot betydelige tilskudd som kunne brukes til å stimulere amerikansk industriell kraft.

Landbrukssektoren hadde blitt veldig berørt etter krasjen på 29. Befolkningen i jordbruksområder var særlig fattig på grunn av det kraftige fallet i landbruksprisene. New Deal søkte utvinning av feltet, så gjennom landbruksjusteringsloven fra 1933 ble landbruksproduksjonen redusert. Bønder ble kompensert gjennom sluttvederlag, og reduksjonen i tilbudet av landbruksprodukter førte til en økning i prisene. Effektene av denne loven var veldig positive, og på tre år doblet inntekten til landbrukssektoren.

Konsekvensene av New Deal hadde ingen umiddelbar effekt, ettersom USA ble tungt belastet av de smertefulle økonomiske og sosiale konsekvensene av den store depresjonen. President Roosevelts økonomiske politikk klarte å avslutte lavkonjunkturen, selv om den ikke nådde alle målene som ble satt.

Nivået på økonomisk aktivitet før krasjen på 29 ble først oppnådd da USA gikk inn i andre verdenskrig. På den tiden ble alle de industrielle maskinene i USA omgjort til produksjon av krigsvarer.

Staten økte sin inngripen i økonomien og offentlige investeringer vokste betraktelig. Imidlertid tok private investeringer lengre tid å komme seg. På den annen side var ikke den høye arbeidsledigheten i USA et problem som kunne løses raskt. Fortsatt i 1937 var det 7 millioner arbeidsledige borgere.

De som var mest kritiske til New Deal, mente at Roosevelts politikk var for sosialt og at staten grep for mye inn i økonomien. Det var de som bekreftet at statens handlinger i økonomien direkte brøt med prinsippet om fri virksomhet, en av verdiene som var sterkt forankret i det nordamerikanske samfunnet.

Til tross for den lange gjenopprettingsprosessen i USAs økonomi, gjenopprettet New Deal moralen til innbyggerne, bidro til å gjenvinne noen av de tapte jobbene, stimulerte økonomisk vekst og tjente Roosevelt gjenvalg.