Det romerske imperiets økonomi ble preget av landbruk og handel som hovedaktivitetene. I bytte for å eie og utnytte landet betalte befolkningen skatt til staten.
Romerrikets økonomi utviklet seg mellom 27 f.Kr. og 476.
I denne artikkelen vil vi kort se hva som var de viktigste kjennetegnene ved det romerske imperiets økonomi. Spesielt vil vi håndtere følgende punkter:
- Statens rolle.
- Gruvedrift.
- Landbruksaktiviteter.
- Håndverk.
- Handel.
Statens rolle i økonomien til det romerske imperiet
Statlig inngripen i økonomisk aktivitet var ikke veldig vanlig, så fri konkurranse var tillatt. Det kan bare være inngrep fra staten hvis offentlige behov krever det.
De offentlige regnskapene til det antikke Roma ble finansiert fundamentalt gjennom direkte skatt, og betalte hyllest som varierte fra 5% til 10% av inntekten. Selv om det er sant, at det også var indirekte skatter på arv, slaver, gladiatorspill og for import av luksusartikler. Tilsvarende var gull-, sølv- og kobbergruvene også en viktig inntektskilde for Roma.
I kapitlet om offentlige utgif.webpter finner vi at Roma trengte å opprettholde en stor hær for å opprettholde sitt enorme territorium. Derfor var en viktig del av utgif.webptene bestemt til å opprettholde hæren. Også det byråkratiske apparatet til staten tok en god del av utgif.webpten, uten å glemme midlene som ble brukt til vedlikehold av veiene, postkontorstasjonene og palassutgif.webptene.
I tilfelle folk eller soldater trengte økonomisk hjelp, ble det gitt visse skattefritak eller donasjoner.
Gruvedrift i det gamle Roma
Gruvedriften var av stor betydning som kilde til ressurser for det gamle Roma. Dermed ble det oppnådd jern fra Gallia, mens gruvene i Storbritannia ga kobber og gruvene i Pangeo (Hellas) tilbød gull.
Marmoren ble hentet fra gruvene på øya Paros og Pentelic, hvis handel strakte seg fra Hellas til den iberiske halvøya. På den annen side ble det oppnådd gull, sølv, kobber og jern fra Lilleasia, mens gruvene i Egypt sørget for porfyr og marmor som var nødvendig for å bygge skulpturer.
Mens de mest lønnsomme gruvene ble igjen i statens hender, ble de mindre produktive levert på leiebasis. Derfor måtte de som utnyttet dem betale en kanon til Roma. De som utnyttet gruvene, var fritt til å velge mellom gratis arbeidskraft og slavearbeid.
Landbruksaktiviteter
I økonomien i det antikke Roma ble landbruket verdsatt som en prestisjetung aktivitet, siden denne sivilisasjonen hadde sitt opphav til et landbruks- og husdyrsamfunn.
Patrikerne hadde, i likhet med den sosiale eliten, luksuriøse villaer og utnyttet store landområder eller store eiendommer. I mellomtiden hadde slaver ansvaret for arbeidet i markene, hvor forskjellige matvarer ble produsert. Disse produktene, som er forgjengelige, ble transportert daglig til markedene.
Det var også småbønder som eide små eiendommer eller som leide land til patrikere. Til gjengjeld ga de små gratis bøndene en del av innhøstingen til patrisierne.
Håndverk
Håndverkerproduksjonen var veldig variert, og praktisk talt alt det lokale byggearbeidet ble betrodd håndverkerne i byen.
Videre brukte håndverkere lokale råvarer til arbeidet sitt. Dermed spilte yrker som tømrere, smeder og kvinner som vevde på vevstoler en viktig rolle i økonomien i Romerriket.
Å være en håndverksproduksjon ble masseproduksjon sjelden brukt. Bare i visse tilfeller som tekstiler, keramikk eller glass kunne det produseres i stor skala.
Byene i Lilleasia var i forkant innen tekstil- og fargestoffhåndverk, uten å glemme områder i Midt-Østen som Beirut, Tyre, Byblos, Tiberias og Palestina, som til deres brede utvalg av tekstiler tilsatte silke fra Kina.
Når det gjelder produksjon av medisiner og parfymer, skilte de egyptiske byene Alexandria og Theben seg ut. Nettopp også fra Egypt ble Roma forsynt med papyrus.
Handel
På det romerske rikets tid fant det høyeste kommersielle trafikken sted innenfor grensene til selve imperiet.
For å lette varebevegelsen ble det reist veier og kart og guider. På den annen side tillot sjøtransport flytting av viktige varer. Dermed greide ikke tidenes største skip å transportere laster på over 150 tonn.
Havnen i Ostia var viktig for økonomien i det romerske imperiet, mens havnen i Alexandria i øst var den viktigste. Gitt den kommersielle betydningen av havnene, utførte staten viktige arbeider for å forbedre dem. Slik sett var havnene utstyrt med fyr og lager.
Nettopp aktiviteten til havnene innebar behovet for utfyllende jobber og tjenester som båtfolk, tømrere og tauarbeidere. Disse fagpersonene kom til å danne foreninger kalt kollegi, alt med det formål å beskytte dine interesser.
Enkelte måneder, dårlige værforhold, tvang handel til å stoppe. Det var det som ble kjent som det ”lukkede havet”. For å fremme sikkerheten til maritim handel var det bare cabotasjehandel som ble tillatt, der skipet seilte nær kysten.
Handelsbalansen var mangelfull for Romerriket, da den importerte luksusartikler som elfenben, krydder, salver, eksotiske dyr, silke og edelstener. Alt dette krevde betaling med gull og sølv. Denne typen import var skadelig for økonomien i Romerriket.