Ricardian-modellen er en økonomisk modell utviklet av David Ricardo på 1800-tallet. Som prøver å forklare relevansen av komparative fordeler i internasjonal handel.
Mot noen av hans samtidige hadde David Ricardo en frontinnstilling til proteksjonisme. Etter hans syn hadde internasjonal handel en rekke fordeler som gjorde den mye mer attraktiv.
I sin bok "Principles of Political Economy", utgitt i 1817, skrev han således om viktigheten av spesialisering. Ricardian-modellen argumenterer for at hvert land bør spesialisere seg i å produsere de produktene, varene eller tjenestene det er mest effektivt i. Det vil si i de sektorene der produktiviteten i forhold til et annet land er høyere.
Antakelser om Ricardian-modellen
Ricardian-modellen, som enhver økonomisk modell, starter fra noen antagelser. Disse antagelsene gjør at vi på en forenklet måte kan forstå ideen som David Ricardo avslører i sin modell.
Disse forutsetningene er som følger:
- Det er bare to land.
- Det er to eiendeler.
- Det er bare en produktiv faktor: arbeid (det er løst i hvert land).
- Arbeidsfaktoren beveger seg fritt fra en sektor til en annen, men endrer ikke land.
- Produksjonen av begge varene har konstant avkastning.
- Perfekt konkurranse.
- Den eneste forskjellen mellom land er teknologi.
I tillegg til disse antagelsene presenterte David Ricardo to begreper som er av avgjørende betydning for å forstå hans visjon om internasjonal handel.
- Absolutt fordel: Det er evnen til en person, et selskap eller et land å produsere en vare, og måtte bruke færre produksjonsfaktorer enn en annen.
- Sammenlignende fordel: Det er en persons, selskap eller lands evne til å produsere en vare ved bruk av relativt færre ressurser enn en annen.
Ricardian-modellen taler for at et land skal produsere det det har en komparativ fordel i. Eller hva er det samme, produser det som plasserer det i en overlegen situasjon.
Ricardian modelleksempel
Anta at det er to land (USA og Kina). Disse to landene produserer datamaskiner og biler. Alle ovennevnte forutsetninger er oppfylt. Arbeid som kreves per enhet:
USA
Datamaskiner: 120 | Biler: 100
Kina
Datamaskiner: 80 | Biler: 90
Deretter beregner vi den komparative fordelen
USA
- Når det gjelder datamaskiner (120/100) = 1.2
- Når det gjelder biler (100/120) = 0,83
Noe som betyr at mulighetskostnaden for å produsere datamaskiner er 1,2. Hver datamaskin produsert av USA innebærer at amerikanere gir opp å produsere 1,2 biler.
Kina
- Når det gjelder datamaskiner (80/90) = 0,89
- Når det gjelder biler (90/80) = 1.125
Etter å ha utført disse beregningene, observerer vi at USA produserer mer produktive biler enn Kina (0,83 mot 1,125) og Kina er mer produktive enn USA som produserer datamaskiner (1,2 mot 0,89).
Avslutningsvis vil Kina bare produsere datamaskiner og USA bare produsere biler. På denne måten har begge land fordeler.