De siste årene så nyheten om den økonomiske pressen i Sør-Amerika ut til å være preget (men med unntak) av en større bekymring for budsjettbalansen, langsiktig gjeldsholdbarhet, reduksjon av inflasjonen og gjenoppretting av økonomisk frihet.
Alle disse spørsmålene har tradisjonelt vært knyttet til økonomiske skoler som monetarist, men fremveksten av COVID-19 ser ut til å ha forandret landskapet fullstendig.
Svaret fra regjeringene i Sør-Amerika på den økonomiske og helsekrise har utløst gjeldsprognosene som var tilgjengelige i begynnelsen av 2020. I denne sammenheng står myndighetene i regionen overfor et vanskelig dilemma: lansering av stimulansplaner for å inneholde virkningen av lavkonjunktur og bli pantsatt de neste årene eller opprettholde et balansert budsjett og la privat sektor løse sine problemer uten offentlig støtte.
Keynesianske ideer er på denne måten nok en gang i sentrum for debatten.
Et kontinent med ulike økonomier og løsninger
Som alltid har skjedd på det søramerikanske kontinentet, er det et stort mangfold av økonomiske realiteter mellom land, selv om de i dette tilfellet alle planlegger å øke gjeldsnivået. I denne forstand er kanskje det mest paradigmatiske tilfellet Brasil, hvis offentlige gjeld forventes å nå 100% av bruttonasjonalproduktet (BNP) innen utgangen av 2020.
I dette landet, en av de mest berørte av pandemien når det gjelder antall ofre, falt BNP med 11,4% fra året før ved utgangen av andre kvartal, og som en konsekvens har også offentlige inntekter falt. Utgif.webptene har vokst sterkt, ikke bare på grunn av befolkningens helsebehov, men også på grunn av de nye sosiale planene (for eksempel en minimumsinntekt på 600 reais per måned). Resultatet har vært en økning i det offentlige underskuddet, noe som vil ha direkte innvirkning på høyere gjeldsnivå.
Et annet land som planlegger å låne til tilsvarende pris, er Ecuador, der regjeringen har forhandlet om en avtale med Det internasjonale pengefondet (IMF) om å motta økonomisk støtte. I dette tilfellet, i likhet med hva som skjer i Colombia, har ingen større stimulansplaner blitt implementert i form av offentlige utgif.webpter. I stedet har staten garantert garantier for selskaper som ber om kredittlinjer.
Tvert imot har regjeringen i Peru lansert det mest ambisiøse utgif.webptsprogrammet i regionen. Regner med 4,6% av BNP, planer som Arranca Perú søker å skape arbeidsplasser gjennom bygging av offentlige arbeider. Hvis disse tiltakene legges til statsgarantiene for lån som bedriftene krever (Reactiva Peru-planen) og skatteforlengelsene, kan den totale insentivbeløpet nå maksimalt 20% av BNP.
Å starte økonomien på nytt
Logikken til disse programmene, som, som vi har nevnt, brukes i mange land i regionen, er basert på at et så kraftig fall i BNP krever like drastiske gjenopprettingstiltak. Formelen som er valgt er vanligvis en plan for infrastrukturarbeid som er finansiert med offentlig gjeld som kan være til fordel for ulike sektorer og i hele landets geografi.
Den ønskede effekten er at byggingen av disse offentlige verkene øker den samlede etterspørselen, noe som vil aktivere den økonomiske aktiviteten igjen ved å skape nye arbeidsplasser. På sin side vil utgif.webpter til lønn og materiell ha en ekspansiv effekt siden de fordelaktige selskapene og arbeidstakerne ville øke forbruket i andre sektorer av økonomien.
Strategien skjer i denne forstand for å gi et ekstra løft for den samlede etterspørselen som igjen stimulerer tilbudet, et fenomen kjent som en multiplikator av offentlige utgif.webpter. Det bør huskes at disse keynesian-inspirerte ideene var veldig populære under den store depresjonen på 1930-tallet, og nådde sitt maksimale uttrykk med New Deal i USA.
Tilhengerne av disse stimuleringsplanene erkjenner selv at gjennomføringen av dem kan ytterligere utdype statens budsjettbalanse og overføre kostnadene til fremtidige generasjoner gjennom offentlig gjeld. Imidlertid har de en tendens til å fastholde at prioriteten er å gjenopprette BNP så snart som mulig, gitt at en styrket økonomi vil ha mer kapasitet til å møte betalingen av gjelden selv om den er høyere.
Logikken med justering
Tvert imot mener motstanderne av disse tiltakene at deres effektivitet er svært begrenset av to grunner. For det første vil utstedelse av offentlig gjeld i dag føre til flere skatter i fremtiden (eller kutt i offentlige utgif.webpter), og dermed redusere den disponible inntekten til den private sektoren på lang sikt, og redusere utvinningen.
For det andre vil ikke den kunstige reaktiveringen av sektorene som er mest fordelaktig, ikke svare på forbrukernes reelle behov. Dette betyr at når programmene er over, ville arbeidstakere bli permittert og økonomien ville komme tilbake til sin opprinnelige tilstand.
Dette synspunktet har en tendens til å foretrekke en gjenoppretting mer basert på Say's Law, det vil si hvor entreprenører justerer produksjonen til nye etterspørselsmønstre. På denne måten ville de nye arbeidsplassene være mer bærekraftige siden de ville bli rettet mot reelle forbrukerbehov i stedet for midlertidige prosjekter.
Tilbudspolicyer
For at en reaktivering av denne typen skal være gjennomførbar, er det imidlertid vanligvis nødvendig med en stor fleksibilitet i produksjonsfaktorene, noe som blant annet betyr en politikk med lave skatter, respekt for privat eiendom og deregulering av økonomisk aktivitet og forhold. Som vi har kommentert i tidligere artikler, er økonomiens responskapasitet til å tilpasse seg endringene som produseres av a sjokk tilgang kan være kritisk.
Naturligvis er denne tilnærmingen ikke unntatt innvendinger, for eksempel budsjettforsinkelser som på kort sikt kan føre til skattelettelser. Et annet problematisk aspekt er ofte at hvis selskaper ikke klarer å omstille seg raskt, kan arbeidsledigheten konsolideres til for høye priser. Alt dette uten å ta hensyn til det alltid kontroversielle spørsmålet om de sosiale konsekvensene av deregulering av arbeidsmarkedet og kapitalbevegelser.
Bestemme fremtiden
De fleste søramerikanske regjeringer ser ut til å ha fulgt den samlede etterspørselspolitikken og avvist en utvinning basert på Says lov. I tidligere artikler har vi diskutert et eksempel som Irland hvor disse ideene mislyktes, selv om mange analytikere også tyr til motsatte tilfeller som New Deal der denne typen politikk hadde positive effekter.
Når alt dette er sagt, bør det bemerkes at stimuleringsplanene for samlet etterspørsel sannsynligvis vil lykkes når gjeldsøkningen tildeles produktive investeringer og ikke til overføringer. Det er med andre ord ikke det samme å bruke 1 million euro i et tilskuddsprogram (overføringer) enn å bruke 1 million euro på å opprette et selskap for å skape arbeidsplasser (produktive investeringer).
Det er utvilsomt en avgjørelse som knapt kan finne enstemmig enighet blant økonomer, men som uansett ikke kan vurderes med sikkerhet før noen år har gått og gjeldens innvirkning på utvinningen kan sees. Det vil avhenge av om regionen står overfor et nytt tapt tiår, eller om den tvert imot utnytter sitt enorme potensial for å komme ut av denne krisen.