Politisk økonomi er en gren av økonomisk vitenskap som studerer hvordan, fra regjeringen, er organisert, distribusjon, utveksling og forbruk av varer og tjenester i forskjellige samfunn.
Med andre ord analyserer dette emnet hvordan stater styrer økonomien, med tanke på sosiale og politiske variabler.
Sett på en annen måte kan det også sies at denne vitenskapen studerer forholdet mellom politisk makt og økonomien i et land.
Kjennetegn ved politisk økonomi
Blant egenskapene til den politiske økonomien er:
- Det er en tverrfaglig vitenskap. Det vil si at analysen skal omfatte ikke bare økonomiske variabler, men også sosiologi og politikk.
- Det hjelper oss å forstå hvordan regjeringer tar sine finans- og pengepolitiske beslutninger.
- Gir en bredere visjon om den økonomiske styringen i et land. Dermed tillater det oss å forstå hvorfor staten tar visse tiltak, selv om de ikke er effektive eller lønnsomme.
- Den har et historisk fokus, og tar de foregående tankestrømmene for å avgjøre hvor de har vært i stand til å mislykkes og / eller få det riktig.
Historie av politisk økonomi
Det kan sies at den politiske økonomien dukket opp med merkantilisme på 1500-tallet. Denne doktrinen postulerte at landene var rikere etter hvert som de samlet opp større mengder edelstener. Av den grunn ble det postulert at nasjoner skulle oppnå en positiv handelsbalanse.
Så mot slutten av det syttende århundre ble fysiokratiet født, som som svar på merkantilismen hevdet at naturen, særlig landbruket, var kilden til rikdom.
Senere dukket Adam Smith opp på 1700-tallet, som fokuserte på menneskelig arbeid som kilde til rikdom. Hans anbefaling, generelt sett, var at staten lot agentene forfølge hver sin økonomiske fordel. På denne måten ville kollektivet også oppnå en best mulig situasjon. Denne perioden kalles den klassiske politiske økonomien.
Så, på 1800-tallet, kom Karl Marx og Friedrich Engels, som satte fokus på hvordan økonomiske overskudd fordeler seg. Spesielt Marx refererer til et overskudd som kapitalistene tilegner seg og som genereres av arbeiderne.
Marx forklarer det økonomiske systemet ved å skille mellom sosiale klasser og merke seg utnyttelsen av proletariatet. Mot dette argumenterer han for at produksjonsmidlene (kapitalvarer) ikke skal tilhøre private byråer (kapitalister), men staten.
Til slutt kan det sies at det er en nyklassisistisk politisk økonomi, som dukket opp mellom slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. Dette bryter for eksempel med arbeidsteorien om verdien av varer, og postulerer at verdien av varer bestemmes av faktorer som knapphet eller verdsettelse når det gjelder nytte.
Videre fokuserer den nyklassiske politiske økonomien ikke på produksjon av varer, men på dynamikken som tillater utveksling i et likevektsmarked.