Produksjonsfaktorer - Hva er det, definisjon og konsept

Produksjonsfaktorene er inngangene som brukes til å produsere andre varer eller tjenester. Dermed kan de deles i fire: land, arbeidskraft, kapital og teknologi.

Produsenter forvandler produksjonsfaktorer til varer eller tjenester ved hjelp av teknologien tilgjengelig for dem. Dermed behandler bakeren for eksempel tilførsler som mel, vann og salt, ved bruk av maskiner for blanding og ovner for matlaging. Dette, for å få et annet produkt, brød.

Typer av produksjonsfaktorer

Produksjonsfaktorene er delt inn i fire brede kategorier:

• Land: Den inkluderer alle naturressursene som kan brukes i produksjonsprosessen. For eksempel dyrkbar mark, jord for bygging, mineralressurser (gull, sølv eller stål), samt energikilder som vann, naturgass, kull osv.
• Jobb: Det er tiden folk viet til produksjon. På denne måten er timene med fysisk arbeid fra en bonde, studietimene til en forsker eller timene til lærerne, alle eksempler på denne produktive faktoren.
• Hovedstad: Det inkluderer holdbare varer som brukes til å produsere andre varer eller tjenester. Dermed har vi for eksempel landbruksmaskiner, veier, datamaskiner osv.
• Teknologi: Henviser til settet med kunnskap og teknikker som, brukt på en logisk og ryddig måte, lar folk løse problemer, endre miljøet og tilpasse seg miljøet. Denne siste faktoren er den siste som er inkludert i de økonomiske modellene.

Det skal bemerkes at teknologi er den faktoren som forklarer mye av fremdriften i den moderne økonomien. Teknologiske fremskritt har tillatt en enorm økning i faktorproduktivitet og med det produksjonskapasiteten og veksten til selskaper.

Produksjonsfunksjonen

Forholdet mellom den maksimale mengden som kan produseres med hver kombinasjon av innganger, gitt en viss teknologi, er gitt av produksjonsfunksjonen.

I økonomi er produksjonsfunksjonen generelt representert matematisk gjennom en ligning hvis generelle form er som følger:

f (T, K, L, A) = Q

Hvor

f () = funksjon som definerer forholdet mellom variablene

Q = produksjon; T = Jorden; K = Hovedstad; L = Arbeid og A = Teknologi

Reduserende ytelse

Noen produsenter tror kanskje at for å øke produksjonen er det nok å øke antall faktorer. Dette er imidlertid generelt ikke sant. Når vi øker mengden av en produksjonsfaktor (jord, arbeidskraft eller kapital) og vi holder resten konstant, reduseres tilleggsproduksjonen vi får. Dette fenomenet kalles loven om avtagende avkastning og gjenspeiler det faktum at faktorer blir mindre produktive når de ikke har andre faktorer som kan kombineres.

Videre, selv om vi øker alle faktorene i samme andel, vil vi ikke alltid oppnå en proporsjonal økning i produksjonen. Dette avhenger av avkastningen i skala som hver bransje presenterer.

I noen tilfeller vil økning av alle faktorer i samme andel føre til en proporsjonal økning i produksjonen. I andre situasjoner vil variasjonen imidlertid være mer eller mindre enn proporsjonal.

Eksempel på produksjonsfaktorer

I produksjonen av salat har vi:

• Land: Åkerjorden og de samme salatene.
• Jobb: Arbeidstiden til bønder og andre arbeidere.
• Hovedstad: Landbrukstraktoren og andre maskiner.
• Teknologi: Oppretting av frø som er motstandsdyktige mot ugunstige klimaer, nye produksjonsformer og mer effektiv maskindesign.

Cobb Douglas produksjonsfunksjon

Cobb Douglas-produksjonsfunksjonen brukes ofte i økonomi. Det er en nyklassisk tilnærming å estimere den forventede økonomiske veksten i et land.

For å representere forholdet mellom oppnådd produksjon, bruker den variasjonene i inngangskapitalen (K) og arbeidskraft (L), som teknologi (A) senere ble lagt til, også kalt total faktorproduktivitet (TFP).

I studiene av Uzawa (1965) og Lucas (1988) ble menneskelig kapital (H) introdusert som hovedvariabelen for Cobb-Douglas-produksjonsfunksjonen, og erstattet arbeidskraftsfaktoren (L), og opprettholdte teknologi (A) og finanskapital (K):