 existen sistemas de pensiones “de capitalización”, basados en el ahorro individual. En estos casos el Estado recibe las aportaciones periódicas de cada trabajador y las invierte en activos libres de riesgo. Llegada la edad de jubilación, el contribuyente comenzará a recibir el capital que ha aportado más los intereses generados a lo largo de su vida laboral. De esta manera se garantiza un sistema equitativo (ya que las prestaciones recibidas se corresponden directamente con lo cotizado) y sostenible a largo plazo, ya que <strong>las pensiones actuales no repercuten de ninguna manera sobre la población activa,</strong> cargando ésta solamente con los costes indirectos (sanidad, atención a la dependencia, etc.) del mantenimiento de la población retirada.</p>
<p>El sistema español actual, en cambio, puede clasificarse entre los que comúnmente se designan como “de reparto”. Esto significa que las aportaciones de los trabajadores activos (aunque computarán en el cálculo de las pensiones que a cada contribuyente corresponderán en el futuro) no son destinadas a los propios trabajadores sino al pago de pensiones de los ya retirados. De esta manera <strong>es la población activa quien asume todos los costes derivados del mantenimiento de la población jubilada,</strong> y la estabilidad del sistema depende exclusivamente de la cantidad de trabajadores en activo en relación a los retirados. Para prevenir un eventual impago de las pensiones en el futuro, en el año 2000 se constituyó en España el Fondo de Reserva, que acumulaba y reinvertía periódicamente los superávits anuales de la Seguridad Social. Sin embargo, ante la irrupción de la crisis las autoridades españolas han decidido disponer del Fondo para asegurar el pago de las pensiones, lo cual explica el descenso cada vez más pronunciado de sus activos. Pero el deterioro de las cuentas de la Seguridad Social, que han pasado del superávit al déficit, se debe a causas aún más complejas.</p>
<p><img src=)
For det første er det ingen tvil om at økningen i arbeidsledighet (som gikk fra 7,95% i 2007 til 20% i dag) som en direkte konsekvens av krisen har hatt en dobbel effekt: på den ene siden ved å ødelegge arbeidsplasser, sysselsetting har redusert bidrag, mens veksten i antall arbeidsledige har betydd mer etterspørsel etter dagpenger. Med andre ord, fallet i sysselsetting har betydd for trygden en reduksjon i inntekten og en økning i utgif.webptene. Slik har systemets fortsatte overskudd, siden 2010, blitt til et alvorlig kronisk underskudd. Når det gjelder bærekraft, har antall sysselsatte i Spania falt til 17,8 millioner i andre kvartal 2016 (mot 20 i 2007), mens pensjonister har økt med 1 million (fra 7,5 til 8, 5 i samme periode). Dette betyr at landet har gått fra å ha 2,7 bidragsytere til 2,1 for hver pensjonist.
Imidlertid kan det samlede sysselsettingsnivået (så vel som forholdet mellom skattebetalere og pensjonister) ikke i seg selv forklare underskuddsstatusen til sosialforsikringen. Hvis dette var tilfelle, ville nettopp jobbskapingen de siste tre årene sannsynligvis ha korrigert problemet (i det minste delvis), men det var nettopp i denne perioden at reservefondet har redusert mest. Årsaken er ingen ringere enn reduksjon av reallønn (med et fall på 2,7% i privat sektor) forårsaket i sin tur av større fleksibilitet i arbeidskraften, av økningen i midlertidige og deltidskontrakter, og fordi sektorene med høyest merverdi (som teknologi) fortsetter å være relativt svake i Den spanske økonomien som helhet, og etterlot det meste av jobbskapingen i hendene på sektorer (som turisme) med lave kvalifikasjoner og lave lønninger. Slik har utviklingen i økonomien de siste årene ført til en prosess med intern devaluering, som har endt opp med å redusere inntekt fra bidrag siden disse er direkte knyttet til lønn.
På den annen side, hvis ødeleggelse av jobber og intern devaluering har destabilisert systemet på kort sikt, er det en mye større risikofaktor på lang sikt, og det er utviklingen til den spanske befolkningen selv. I de siste tiårene har Spania gjennomgikk en dyp demografisk transformasjon som har gjort et overveiende ungt land til et stadig eldre land, der dødsfall allerede begynner å overstige fødsler. I denne forstand utgjorde de under 19 år mer enn 35% av befolkningen i 1963 (året da dagens pensjonssystem ble utformet), mer enn 35% av befolkningen, i dag når de ikke 19%. Tvert imot, de over 65 har gått fra 3,8% til 14% i samme periode. Det handler ikke bare om en økning i forventet levealder, men et fall i fødselsraten som ikke engang sikrer generasjonsskifte. Hvis vi legger til andre faktorer som utvandring av unge mennesker (med den forverring at de som forlater landet vanligvis også er de mest kvalifiserte arbeidstakerne), er resultatet et uholdbart system på lang sikt og hvis forverring har blitt akselerert på grunn av den økonomiske krisen.
Til slutt har forvaltningen av reservefondet også gitt tvil, siden de fleste ressursene (når 97% i 2012) er investert i spansk statsgjeld. Dette innebærer ikke bare en større risiko på grunn av manglende diversifisering, men også en viktig mulighetskostnad i et miljø med lave renter og stigende obligasjonspriser, noe som bevises av det faktum at Spania allerede utsteder gjeldspapirer med negativ lønnsomhet. Avslutningsvis har bruken av fondet til å finansiere statens underskudd hindret investering av disse ressursene i andre mer lønnsomme eiendeler, og dermed begrenset inntekten til systemet.
Stilt overfor en så kritisk situasjon som den nåværende, har økonomer tatt forskjellige posisjoner. De mest kritiske anser at pensjonssystemet i seg selv er ustabilt, siden dets langsiktige bærekraft ikke er basert på fordelene det er i stand til å oppnå med egne ressurser, men med bidrag fra nye bidragsytere: en struktur som sparer forskjellene , ser farlig ut som pyramidesvindel, der fordelene til aksjonærene ikke kommer fra lønnsomheten, men fra innføringen av nye investorer. Problemet er at disse systemene vanligvis kollapser når interesserte investorer ikke lenger blir funnet, og det er derfor umulig å gi tilbake til aksjonærene. I følge dette synspunktet ville sosialforsikring være i samme situasjon (da bidragene fra nye bidragsytere ble redusert), og den eneste mulige løsningen ville være å definitivt erstatte det nåværende betalingssystemet med et annet kapitaliseringssystem.
En alternativ tilnærming vil være å opprettholde det nåværende systemet, men reformere noen av dets essensielle aspekter. Forslagene spenner fra opprettelsen av nye skatter til økningen i sosiale bidrag, gjennom ulike formler for fordeling av utgif.webpter mellom regjeringen og trygden. Det er også blandede pay-as-you-go og kapitaliseringsmodeller (som de som brukes i Tyskland og Nederland) som kan garantere en sikker overgang mot et mer bærekraftig system.
Til slutt ser den gradvise nedgangen i antall fødsler ut kreve et større løft for fødselsraten. I noen europeiske land er det kommet langsiktige planer som inkluderer barselytelser, familieforlikspolitikk og insentiver for store familier. I Spania ser det imidlertid ut til å være langt fra den økonomiske debatten, og ressursene som er tildelt familiepolitikk utgjør bare 1,3% av BNP (det europeiske gjennomsnittet ligger på 2,2%), mens den nye rammen sysselsetting (med 46,48% ungdomsarbeidsledighet , lengre midlertidig ansettelse og lavere lønn) er en brems på etableringen av nye familier.
I alle fall, uavhengig av manglene i det nåværende systemet, er det klart at en aktiv befolkning som er engasjert i aktiviteter med lav verdiøkning ikke vil være i stand til å sikre en tilstrekkelig høy levestandard for den inaktive befolkningen på lang sikt, og enda mindre hvis det numeriske forholdet mellom det ene og det andre fortsetter å avta. Eksemplet med Hellas viser at en av de mest tilbakestående økonomiene i eurosonen ikke klarte å betale pensjoner som utgjorde opptil 96% av arbeidslønnen (for eksempel tyske pensjonister når ikke 70%). Årsaken er at arbeidsstyrken ganske enkelt ikke genererte det nødvendige overskuddet for å finansiere disse fordelene. Den greske saken kunne tjene som en advarsel for Spania om å søke en løsning på pensjonsproblemet gjennom en økning i produktivitet og merverdi som samtidig tillater en økning i sysselsetting og lønn. I dag leter de fleste av de spanske politiske agentene etter nye distribusjonsformler og foreslår å fortsette å øke skattebyrden for en privat sektor som allerede er sterkt berørt av den interne devalueringen. Men dessverre, når en økonomi ikke er i stand til å generere rikdom, er hvordan irrelevant å distribuere den.