Året 2016 har vært preget av økonomiske endringer, men hva venter oss i dette nye året? Vi analyserer de fem store utfordringene med verdensøkonomien i 2017.
Gjeld: et problem som ikke adresseres
Siden 2008 er en av egenskapene som har definert utviklingen i verdensøkonomien gjeldsvekst. Hovedårsaken er den sterke innvirkningen av krisen på økonomien, og den generelle overbevisningen om at myndighetene bør ta grep i denne forbindelse.
Mislykket finanspolitisk ekspansjonspolitikk gjorde det nødvendig, hvordan kunne det være ellers, å ty til pengepolitikk. Dette er hva som hovedsakelig har skjedd i USA, Europa og Japan, hvor sentralbankene har satset bestemt for øke den monetære basen for å aktivere vekst.
Sannheten er at disse retningslinjene ser ut til å ha spilt en avgjørende rolle i utvinningen, men de har også bidratt til å skape et problem av største betydning: gjeldsveksten. Naturligvis har de større finansieringsfasilitetene gitt en økning i forpliktelsene (enten ved utlån til private investorer eller ved å kjøpe gjeld direkte fra sentralbankene), med tillegg at rentene er på minimum de gjenspeiler kanskje ikke den reelle risikoen ved de omsatte eiendelene. Med andre ord, en altfor aggressiv monetær ekspansjon som oversvømmer likviditetsmarkedene kan kunstig senke renten og forvride avkastningsrisikoen for investeringer, og lede ressurser til ineffektive sektorer. Et tydelig eksempel er offentlige finanser i EU: På grunn av ECBs kjøp av offentlig gjeld har regjeringer mindre insentiv til å beholde offentlige utgif.webpter, ettersom deres finanspolitiske uansvarlighet ikke vil påvirke finansieringskostnadene.
På grunn av ECBs kjøp av offentlig gjeld har myndighetene mindre insentiv til å beholde offentlige utgif.webpter, siden deres finanspolitiske uansvarlighet ikke vil påvirke finansieringskostnadene.
Det er sant at den private sektoren i noen altfor gjeldede land (som Spania eller Irland) har gjennomført en tøff nedskrivningsprosess, men det ser ikke ut til at det offentlige har gjort det samme. Faktisk har offentlig gjeld i euroområdet gått fra 64,9% av BNP i 2007 til 91,4% i 2016 (som tilsvarer en gjennomsnittlig årlig økning på 2,65%), mens den gjennomsnittlige årlige veksten i økonomien bare er 0,6%. Dette betyr at den nåværende økonomiske modellen må plasseres € 4,42 av offentlig gjeld for hver euro som genereres av BNP. For øyeblikket har dette styrket utvinningen, men det er en vanskelig modell å opprettholde på lang sikt, og muligens bør tenkes om.
Inflasjonen vender tilbake
De siste månedene av 2016 har blant annet vært preget av en liten oppgang i inflasjonen, etter flere år med deflasjonstrussel. Slik sett kan den store utfordringen for verdensøkonomien være holde prisøkninger på ikke-skadelig nivå for vekst og dra nytte av syklusendringen til konsolidere utvinning. I USA er det for eksempel forutsigbart at myndighetene kan møte problemet med en noe mer restriktiv pengepolitikk, siden økonomien nærmer seg full sysselsetting, men hva som vil skje med Europa, fremdeles ikke gjenopprettet fra krisen og avhengig av stimuli fra ECB?
Returnering av inflasjonen kan ha flere effekter, fra energimarkedet til innbyggernes kjøpekraft. Derfor forventes det at det i 2017 vil bli tatt tiltak som reform av energimodeller eller nye lønnsgjennomgangsprosesser.
Endringer i produksjonsmodellen
Mange av endringene som har skjedd i 2016 forutsetter også a reform av produksjonsmodellen i mange land. I USA, for eksempel, kan Trumps proteksjonistiske overgang til asiatisk konkurranse oppmuntre til en større rolle for innenlandsk industri. Noe lignende kan skje i Storbritannia hvis europeisk import begynner å bli erstattet av britisk-produserte produkter, men dette vil også avhenge av andre faktorer som stabilisering av pundprisen.
På den annen side landene som har valgt devaluering (intern eller ekstern) for å gjøre eksporten mer konkurransedyktig kan bli alvorlig påvirket når inflasjonen kommer tilbake, og de bør ta opp en endring i modellen som gjør at de kan konkurrere via merverdi i stedet for å fortsette å gjøre det via priser. Alt dette i et globalt miljø hvor digitalisering og robotisering av arbeid vokser, et fenomen som på en eller annen måte allerede rammer alle verdens økonomier.
Sentralbankutmattelse og endring i pengesyklusen
Som nevnt ovenfor har de store verdensøkonomiene valgt monetær ekspansjon. En av de mange effektene av dette tiltaket er fortykning av balanser av sentralbanker, samt en forverring av kvalitet derav. Slik sett har Sentralbanken i Japan tredoblet sine finansielle forpliktelser på bare fire år, mens ECB har på sine balanser et betydelig volum av offentlig gjeld fra land med alvorlige skatteunderskuddsproblemer.
På den annen side kan økningen i rentene i USA (mens de fortsatt er lave i Europa) gjøre utfordringen for sentralbankene i 2017 enda mer kompleks, siden de må handle under forskjellige pengesykluser.
Omorganiser internasjonale handelsnettverk
Året 2016 har vært vitne til store politiske hendelser som har en direkte innvirkning på økonomien. En av de klareste konsekvensene er kursendringen i handelspolitikken: det er en oppgivelse av regionale økonomiske integrasjonsprosjekter (som Brexit for EU, eller omformulering av NAFTA for USA) og søket etter en ny modell basert på en nettverk av bilaterale avtaler. Stilt overfor mangelen på å opprette store frihandelsområder (som Trans-Pacific Agreement eller TTIP), står land nå overfor utfordringen med å omdefinere hvordan de vil forholde seg til resten av verden.
Det er også andre faktorer å ta i betraktning, for eksempel rollen til framvoksende land i verdensøkonomien, utviklingen i oljeprisen og et bredt utvalg av geopolitiske risikoer. Alle øker kompleksiteten i landskapet, men de fører oss til en konklusjon: akkurat som 2016 har vist seg å være året med store endringer, lover 2017 å være året med store utfordringer.