I følge de siste estimatene kunne menneskeheten nå 10 milliarder mennesker innen 2050. Tvil om hvordan man kan mate en voksende befolkning har ført til at mange byråer har anbefalt prevensjon, men er vi virkelig på vei mot en tid med ressursknapphet?
Rapporten publisert av FAO 22. februar analyserte den nåværende situasjonen i landbruket, samt utfordringene som vil definere fremtiden. Utgangspunktet er økningen i matproduksjon de siste årene, som vil tillate oss å bekrefte at vi opplever en ny landbruksrevolusjon. FN-byrået reiste imidlertid også tvil om sektorens evne til å mate en stadig voksende befolkning, både på grunn av grensene for produktiv kapasitet og uttømming av vannreserver og innvirkning på miljøet.
Rapporten gjenspeiler faktisk en bekymring som de siste tiårene har vært veldig til stede i opinionen, og i denne forstand er det mange stemmer fra det økonomiske feltet som forsvarer trenger å iverksette tiltak for å begrense befolkningsveksten, spesielt gjennom prevensjon. Disse meningene antar til en viss grad en tilbakevending til den malthusiske tenkningen, som peker på inkompatibiliteten mellom landbruks produktive muligheter (som vokser på en summativ eller aritmetisk måte) og befolkningens utvikling (som gjør det på en eksponentiell eller geometrisk måte). Resultatet ville være et overbefolkningsproblemforårsaker matmangel og dermed høyere dødelighet som vil begrense den demografiske økningen. I denne artikkelen vil vi studere den malthusiske tilnærmingen i lys av dagens empiriske bevis.
Som det kan sees i grafen, ser det ut til at veksten i jordbruket har oversatt til en kraftig økning i matproduksjon i verden. På den annen side, hvis vi ser på underernæringsindeksen, ser vi også at ikke bare den totale produksjonen har økt, men at denne veksten også har ført til en bedre tilgang for befolkningen til mat som økonomien produserer. Dette betyr at knapphet, langt fra å representere en naturlig grense for vegetativ vekst, heldigvis har gått ned i flere tiår og neppe vil ha den fremtredende rollen tildelt den av malthusisk tanke.
På den annen side antar verkene til Malthus en aritmetisk vekst i landbruksproduksjonen i sammenheng med en lov om avtagende marginalavkastning; økningen i produksjon i landbruket kunne bare oppnås ved å legge til faktorene land, arbeidskraft og kapital, forutsatt et konstant teknologinivå. Analysen av den nåværende situasjonen viser oss imidlertid at en god del av veksten skyldes teknologisk utvikling (bryte antagelsen om det konstante nivået av teknikk), internasjonaliseringen av markedene (en faktor som ikke tidligere er tatt i betraktning) og til en applikasjon som er mye mer kapitalintensiv og forvandler land og arbeid til en praktisk talt marginal rolle. På denne måten kunne vi resonnere at en god del av antagelsene som den malthusiske modellen er formulert for, kunne ha vært gyldig i sin historiske sammenheng, men neppe ville tjene som en referanse i dagens økonomi.
Befolkningen har på sin side oppført seg veldig annerledes enn den som ble antatt av malthusianerne siden 1990-tallet, og presenterte en vekstrate (1,47% som et årlig gjennomsnitt) lavere enn for matproduksjon (2,9%). Som vi har kommentert tidligere, har denne forskjellen resultert i et bedre kosthold for mennesker, som man kan se når man studerer trendene i de forskjellige regionene i verden. Heldigvis, hvis det daglige forbruket av kilokalorier per person av asiater og afrikanere i 1990 ikke nådde minimumsnivået anbefalt av Verdens helseorganisasjon (ca. 2500 kilokalorier per dag), i dag alle kontinenter langt overstiger det nivået og de ser ut til å være på vei mot konvergens.
Naturligvis mangler det ikke innvendinger mot denne tilnærmingen og argumenterer for at veksten i jordbruksproduksjonen ikke er bærekraftig på lang sikt på grunn av økende press på ressursene, spesielt vann. Det er imidlertid viktig å huske at dette øke Det skyldes ikke større ressurser, men en høyere investering i fast kapital, til nye teknikker ansatte og handelsliberalisering. Videre har landbruksinnovasjoner de siste årene vist at det er mulig å redusere vannforbruket og øke produksjonen samtidig: løsningen ligger dermed i å fortsette å modernisere sektoren.
På den andre siden, redusert fødselstall kan igjen føre til andre problemer, spesielt relatert til den langsiktige bærekraften til sosialpolitikk. La oss huske at i utviklede land som Spania, eller til og med i andre med de høyeste besparelser på planeten, som Tyskland og Japan, legger demografisk aldring allerede en økende belastning på helse- og pensjonssystemene. Dette problemet har blitt tydelig i Hellas, der regjeringen ble tvunget til å gjøre alvorlige kutt i pensjoner: landets arbeidsstyrke er rett og slett ikke i stand til å skape nok formue til å sikre pensjonister en høyere levestandard. Derfor, hvis en synkende befolkning allerede kan avveie veksten i land med middels og høy inntekt per innbygger, er det vanskelig å forestille seg hvilken innvirkning denne situasjonen kan ha på innbyggerne i de fattigste områdene på planeten, med svært høye besparelser. redusert og hvor pensjoner knapt nok er til å leve. Av denne grunn er det mulig at prevensjon, som i utgangspunktet søker å generere mer bærekraftige økonomier, kan skape mye mer alvorlige bærekraftsproblemer på lang sikt.
Som vi allerede har nevnt, vokser verdens befolkning, og forventes å nå 9,7 milliarder i 2050. Tallene kan virke alarmerende, men de er ikke så alarmerende når du vurderer jordens totale beboelige overflate. Faktisk, hvis vi vurderer et område på omtrent 100 kvadratmeter per person (en befolkningstetthet som eksisterer i byer som New York), verdens befolkning ville bare okkupere et rom på rundt 648 544 kvadratkilometer: nøyaktig størrelsen på Texas-staten. På den annen side, når vi snakker om overbefolkningsproblemer, blir byer som er hjem for millioner av mennesker, som Calcutta eller Kairo, gitt som et eksempel, der et overskudd av innbyggere øker sosial marginalisering. Imidlertid blir det ofte glemt at dette er enklaver i underutviklede land, men det er også tilfeller av andre med høyere levestandard (som London, Singapore eller New York) hvor dette fenomenet ikke ser ut til å finne sted. Problemetderfor er det ikke et overskudd av befolkningen, men økonomisk utvikling. I motsetning til hva malthusisk tenkning forsvarer, viser erfaring at kapitalakkumulering og innovasjon, i sammenheng med et fritt marked, forbedrer folks livskvalitet og ikke prevensjon.