Francisco de Vitoria var en kastiliansk dominikansk broder som levde mellom det 15. og 16. århundre. Han studerte kunst og teologi, selv om han var interessert i mange andre fagområder. Blant dem moralsk økonomi og moderne internasjonal rett, der han markerte seg med verdifulle bidrag. Det anses å ha lagt grunnlaget for menneskerettighetene. Muligens de mest innflytelsesrike medlemmene av Salamanca-skolen.
Francisco de Vitoria ble født mellom 1483 og 1486 i Burgos, inn i en familie fra Vitoria. Han gikk inn i Predikantenes orden, der han fikk en fullstendig humanistisk opplæring og demonstrerte store ferdigheter i språk. I 1508 flyttet han til Paris. I denne byen fullførte han studiene i liberal arts og studerte teologi. Han lærte denne disiplinen i Paris, i Valladolid. I Salamanca hadde han hovedstol for teologi.
I den franske hovedstaden ble han tiltrukket av øyeblikkets tre store intellektuelle strømninger: humanisme, nominalisme og thomisme. Sistnevnte var hans favoritt, men han benyttet seg av interessante elementer fra de to andre, og inkorporerte dem i tankegangen. Hans betydning anerkjennes i invitasjonen til å delta i Trent-rådet, som en keiserlig teolog, i 1545. Imidlertid kunne han ikke delta på denne viktige avtalen på grunn av en alvorlig sykdom. Han døde kort tid etter, i 1546.
Tanke og arbeid av Francisco de Vitoria
Francisco de Vitorias tanke kan bli funnet i hans egne skrifter og i tekster samlet av disiplene. De rekapitulerte om forelesningene, mesterklasser som oppsummerte innholdet i hele kurset, og satte dem på skrift. De mest fremtredende var Domingo de Soto, Diego de Covarrubias, Melchor Cano, Martín de Azpilcueta, Diego Chaves, Juan Gil de Nava, Mancio de Corpus Chisti, Vicent Barron og Martín Ledesma.
Den moralske økonomien i tanken på Francisco de Vitoria
Han la grunnlaget for Salamanca School, som blant annet tok for seg moralske aspekter av økonomien. Den katolske kirken anså profittmotivet som syndig. Derfor søkte kjøpmenn hans råd om hvordan de skulle handle i sitt yrke. Etter hans mening var bevegelsesfriheten for mennesker, varer og ideer grunnlaget for den naturlige ordenen. Derfor mente han at kjøpmennenes handlinger ikke kunne være verdige til kirkelig avvisning. Tvert imot mente han at de utøvde en viktig funksjon som hele samfunnet hadde nytte av.
Sånn sett erklærte han seg som en solid tilhenger av frihandel. Imidlertid krevde han at selgere skulle tilby sine produkter til en rimelig pris, uten vilje til å lavere. Han forsvarte også privat eiendom, noe han anså som mer rettferdig og gunstig for allmenne interesser enn kollektiv eiendom.
Naturloven er grunnlaget for bare forhold
Francisco de Vitoria hadde en optimistisk antropologisk visjon om mennesket og hans evner. Oppdagelsen av Amerika og kontakten med de innfødte folket, fanget hans oppmerksomhet. Han bekymret seg for reguleringen av forholdet mellom individer og mellom stater. Han uttalte at naturloven var grunnlaget for at de var rettferdige. For sine bidrag betraktes han som en forløper for menneskerettighetene og faren til moderne internasjonal lov.
Han kritiserte formene til den spanske kronen i den nye verden og overgrepene fra erobrerne mot de innfødte. Han hevdet at indianerne var forstandere av fornuft, den viktigste menneskelige egenskapen, og det var derfor de hadde de samme rettighetene. Dette materialiserte seg for eksempel ved at det ikke var noen grunn til å ta bort land og eiendom.
Den avgjorde også rettighetene til de eksisterende statene før Spaniens ankomst. Mange stemmer hevdet at deres utroskap og eksistensen av barbarisk praksis rettferdiggjorde erobrernes handlinger. Han svarte at krig ikke var en legitim praksis, ikke engang i de tilfellene. Han hevdet at den eneste måten å stoppe dem var å påvirke lederne til å forby det gjennom passende lover.
Bare krig
For Francisco de Vitoria måtte forholdet mellom stater utvikle seg fredelig og være lønnsomt for alle parter. På denne måten teoretiserte han om begrepet rettferdig krig. Denne betraktningen gjaldt bare hvis det var viktig å ivareta fred og sikkerhet. Han erkjente at det gjaldt kriger som hadde til formål å avslutte utøvelsen av menneskelig offer. Imidlertid la han til at det etter krigen aldri var legitimt å underkaste og slavebeseire de beseirede folkene.
Utvilsomt er læren fra Francisco de Vitoria i dag god helse og forblir fullt gyldig. Forsvaret av rettigheter og friheter kan i dem finne en god guide til handling.