De siste dataene om økonomisk vekst er positive for Italia. Det transalpine landet har lenket opp til 14 påfølgende kvartaler med økonomien i vekst. Selv om det vokste med 1,5% i 2017, er Italia i en sårbar økonomisk situasjon og har mange utfordringer foran seg: et høyt nivå på offentlig gjeld, en restrukturering av det finansielle systemet og i påvente av forbedringer når det gjelder produktivitet.
Som vi nevnte tidligere, har den italienske økonomien opprettholdt en lengre periode med økonomisk vekst. Dets bruttonasjonalprodukt på 1,7 billioner euro gjør det til et land med en veldig viktig vekt og blir den tredje største økonomien i eurosonen. Ledigheten, som er på sitt laveste nivå de siste 5 årene, viser også gode resultater for den italienske økonomien. Men til tross for disse positive tallene, har Italia mye arbeid å gjøre. Bevis på dette er at hvis vi sammenligner veksten i Italia (1,5%), ser vi at den er mye lavere enn det europeiske gjennomsnittet, som er 2,5%.
På gateplan er innbyggerne misfornøyde. Den prekære arbeidsstyrken bringer italienske arbeidere hardt, fattigdommen øker, og formuenivået i 2008. Fortsatt er det sterke forskjeller mellom et industrialisert og velstående nord og et ikke så livlig sør.
Lav produktivitet
Ved å analysere BNP per innbygger kan det bekreftes at Italia har stått stille. I 1998 var BNP per innbygger 26 000 euro og ligger for tiden på 26 300 sammenlignet med 30 300 i eurosonen. Dette betyr at produksjonen per innbygger i Italia siden 1998 bare har økt med 1,15%. Blant årsakene som forklarer denne stagnasjonen, er de mange regjeringsendringene (66 forskjellige regjeringer siden slutten av andre verdenskrig), skaden forårsaket av den smertefulle økonomiske lavkonjunkturen (2007-2012) og inngangen til euro. Og det er at siden Italia ble en del av eurosonen, har utviklingen i økonomien vært den verste av landene med høy inntekt.
Den italienske produktiviteten har gått ned siden 2000. Dessverre omfatter denne bekymringsfulle nedgangen alle økonomiske sektorer. Tvert imot har andre europeiske økonomier som Spania, Frankrike og Tyskland oppnådd forbedringer i sin reelle produktivitet per arbeidstime. Derfor er det bekymring for at en økonomi av størrelsen og viktigheten av Italia blir etterlatt, og øker gapet i forhold til andre industrialiserte nasjoner.
Et av de store problemene med produktivitet og økonomisk vekst i Italia er dets rettssystem. I Italia varer konkursbehandlingen mye lenger enn i resten av EU. I denne forstand kan vi snakke om prosesser som kan vare i 2 år. Dette betyr at arbeidskraft og kapital ikke kan flytte til mer levedyktige og mer produktive selskaper. Man må huske at konkursbehandling i Italia medfører svært høye kostnader, den høyeste i eurosonen.
Investering i FoU og utgif.webpter til utdanning bidrar til å forbedre produktiviteten i en økonomi. Imidlertid har Italia alvorlige mangler på dette området. FoU-utgif.webptene når 1,29% av BNP, noe som gjør den til en av de laveste i eurosonen. Når det gjelder utgif.webpter til utdanning, overgår Italia, med 4% av BNP, bare Romania og Hellas.
Overdreven gjeld og ventende forbedringer i det finansielle systemet
Spesielt bekymringsfullt er nivåene på offentlig gjeld som er vist av Italia. I 2007 var den offentlige gjelden 99,8% av BNP, men den nådde 132% av BNP i 2016. Bare det straffede Hellas med 180% av offentlig gjeld over BNP og Japan med 230% av offentlig gjeld i forhold til BNP de overstiger Italia.
Men gjeldsnivået er ikke noe som bare påvirker offentlig sektor. Gjeld og solvensproblemer påvirker også italienske finansinstitusjoner. Spania har allerede gjennomført en dyp reform av finanssektoren for å gi bankene den nødvendige solvensen, tvert imot, Italia har ikke gjennomført en slik dyp reform.
Mistillit og tvil svever over italiensk bank. Allerede i fjor måtte den italienske staten injisere 3,5 milliarder euro i den eldste banken i verden, Monte dei Paschi-banken. Vi skal heller ikke glemme at 17 000 millioner euro ble tildelt Vento Banca og Banca Popolare de Vicenza.
Det skal bemerkes at Italias gjeld og graden av solvens til bankene er nært beslektet. Slik sett er de transalpine bankene i besittelse av ikke mer og ikke mindre enn 10% av all utestående gjeld i Italia.