Baselkomiteen eller Baselkomiteen for banktilsyn er en enhet som gir global veiledning om finansregulering. Dens anbefalinger, nedfelt i Basel-avtalen, er ikke obligatoriske.
Retningslinjene til denne institusjonen er med andre ord ikke juridisk bindende. Imidlertid fungerer de som en veiledning for myndighetene i hvert land.
Målet med Baselkomiteen er å styrke banksystemene generelt. For å oppnå dette målet fremmes regelverk om ulike spørsmål som hvitvasking, god eierstyring og selskapsledelse, kredittrisikostyring, intern kontroll, blant andre.
Formålet med dette forumet er med andre ord forbedring og konvergens av økonomisk tilsyn på globalt nivå.
Baselkomiteens historie
Historien til Basel-komiteen begynner i 1974. Den ble opprettet av sentralbanksjefene i landene som utgjorde G 10 på den tiden. For tiden deltar representanter for de monetære myndighetene i Belgia, Canada, Frankrike, Tyskland, Italia, Japan, Luxembourg, Nederland, Spania, Sverige, Sveits, Storbritannia og USA.
Møter i plenumutvalget holdes fire ganger i året. De samles normalt på Bank for International Settlements i Basel, Sveits. Der finner du det permanente sekretariatet med 12 medlemmer.
Basel-avtalen
Blant de traktater som Basel-komiteen har nådd, skiller først og fremst kapitalavtalen (Basel I) av 1988 seg ut. Nevnte mening fastsatte en minimumskapital på 8% for finansinstitusjoner. Dette, basert på risikoen som er påtatt ved utvidelse av kreditter.
Det skal bemerkes at Basel I ble adoptert av nesten alle nasjoner med et internasjonalt aktivt finanssystem. Det har med andre ord ikke blitt godtatt bare av medlemmene i komiteen.
Deretter ble det i New Capital Accord (Basel II) fra 2004 etablert andre bestemmelser. Blant dem skiller kravet om bankene ut til å være bekymret for solvens og markedsdisiplin. Sistnevnte betyr at finansinstitusjoner må være gjennomsiktige når de rapporterer om risikonivået i virksomheten.
Til slutt ble Basel III publisert i 2010. Det mest relevante aspektet er kontrollen av systemisk risiko. I denne forstand refererer det til konstant bevaring av reserver, både i lavkonjunktur og i økonomisk ekspansjon.