Solow-modellen er et teoretisk rammeverk som prøver å forklare hvorfor det er inntektsforskjeller mellom noen land og andre gjennom produksjonsmodellen. Modellen har fått navnet sitt fra økonomen Robert Merton Solow.
Produksjonsmodellen er definert matematisk ved bruk av Cobb Douglas-produksjonsfunksjonen som følger:
Der A er parameteren som måler produktivitet, er K hovedstaden som brukes av et land, og L er mengden arbeidskraft. Eksponentene indikerer viktigheten av hver av faktorene. Dermed tilsvarer omtrent en tredjedel kapital og to tredjedeler arbeidskraft.
Solow tar flere hensyn når man planlegger modellen.
- A er en parameter som vi ikke kjenner, og som vil bli gitt i modellen
- K er kapitalen (maskiner, bygninger)
- L er arbeidsstyrken.
Vi antar at tilgjengelige ressurser benyttes fullt ut. Det er med andre ord ingen arbeidsledighet, og all tilgjengelig kapital blir brukt. Vi tar i betraktning en lukket økonomi der en vare produseres og konsumeres. I tillegg starter land med en første mengde arbeidere og kapital (maskiner) å produsere. Oppløsningen til Solow-modellen er oppsummert i følgende to ligninger:
Den første er produksjonsfunksjonen, mens den andre er en funksjon som indikerer at kapitalendringen er lik beløpet som sparer eller investerer eller en populasjon (sY) minus mengden kapital som avskrives (dK), hvor 's' er investeringsrenten og 'd' er avskrivningsgraden.
Hvordan bestemmes produktivitet?
I Solow-modellen kjenner vi K og L, men vi har ikke pålitelige produktivitetsindikatorer. Dermed gjennomførte Solow to studier som gjenspeiler produksjonsmodellen.
I den første studien tok han hensyn til at alle land hadde samme produktivitet. På denne måten ble ikke modellen tilpasset virkeligheten, siden den estimerte produksjonen og den observerte (reelle) produksjonen var forskjellig. Modellen forutsa at land var rikere enn de egentlig var. For å tilpasse modellen til virkeligheten inkluderte han parameteren A
I denne andre studien konstaterte han at USA hadde maksimal produktivitet, det vil si 1. Og derfra beregnet han produktiviteten til alle landene slik at den estimerte og faktiske produksjonen falt sammen med den observerte.
Som et resultat av disse studiene, laget han begrepene som refererte til den stillestående tilstanden til en økonomi og derfor til dynamikken i overgangen.
En økonomi er i en jevn tilstand når den utnytter ressursene mest effektivt. Det vil si staten der sparing eller investering er lik kapitalavskrivning. I tilknytning til dette utledet han at en økonomi alltid ville ha en tendens til å være i stabil tilstand. Uansett hvor det startet, ville det alltid ha en tendens til den stasjonære tilstanden. På en slik måte ville en økonomi vokse eller avta raskere jo lenger den var fra sin stabile tilstand.
Utvidet Solow-modell
Solow la til variabler som teknologi og befolkningsvekst i sin opprinnelige modell. I utgangspunktet, for å forenkle modellen, tok han hensyn til at inntektene til et land bare var avhengig av produktivitet A, kapital K og befolkning L. Dermed fullførte han modellen ved å legge til konsekvensene det ville ha for inntekten til en økonomi. hvis også parametere som teknologisk fremgang og befolkningsvekst ble studert.
Fordeler og ulemper ved Solow-modellen
Dette er fordelene med Solow-modellen:
- Den bestemmer et lands langsiktige inntektsnivå basert på investerings- eller sparing, avskrivning, befolkningsvekst og produktivitet, som i prinsippet gir økonomisk mening.
- Prinsippet om 'overgangsdynamikk' hjelper til å forstå forskjellene mellom forskjellige vekstrater.
I kontrast er dette ulempene med Solow-modellen:
- Det forklarer ikke hvordan produktivitet bestemmes, men bare tilpasser modellen til virkeligheten, ikke omvendt.
- Investerings- og produktivitetsraten varierer fra land til land, men Solow forklarer ikke hvorfor.
- Det regnes ikke som en god teori som forklarer langsiktig vekst.