I løpet av de siste årene, ved mange anledninger, har stater måttet redde mislykkede banker med offentlige penger. For å unngå at kostnadene for å rydde opp i en bank faller på skattebetalere, godkjente EU-kommisjonen for tre år siden et europeisk direktiv, ifølge hvilket tap i tilfelle konkurs vil falle på aksjonærene.
Regelverket utarbeidet av de europeiske institusjonene har til hensikt at banker, med en antikrisepute (også kalt MREL) som er tilstrekkelig med egne ressurser, møter konkurser. Imidlertid har kravet om store mengder egenkapital vært vondt for mindre finansinstitusjoner. Mange har fryktet for å overleve, gitt vanskeligheter med å finne de store mengdene av egne ressurser som kreves av dem fra de europeiske institusjonene.
Fleksibilitet med mindre banker
For å tillate levedyktigheten til mindre enheter vurderer europeiske tilsynsmyndigheter nye alternativer. Blant forslagene som blir diskutert er muligheten for at bankene selv tar tapene sine. Når tapene er absorbert, vil de bli rekapitalisert gjennom salg til en annen konkurrerende finansinstitusjon.
Derfor søker den å gi mindre fleksibilitet til mindre banker. Denne fleksibiliteten vil avhenge av resolusjonsplanen som hver enhet har sendt til de europeiske tilsynsorganene. Resolusjonsplanen forklarer tiltakene som ville bli tatt hvis det var nødvendig å flyte en bank på nytt.
Å rekapitalisere banken innenfra, med bidrag fra aksjonærene, er åpenbart veldig forskjellig fra å selge den til en konkurrent.
Bankenes antikrisepute vil være 8% av de risikovektede eiendelene til hver bankkonsern. Det skal bemerkes at denne madrassen er strukturert i to deler: den første, som skal brukes til å dekke mulige tap, og den andre, som vil være nødvendig for å sette den i drift igjen etter en situasjon med økonomisk nød.
Oppløsningsplanen, et sentralt element
Hvis avviklingsplanen tvert imot er rettet mot direkte avvikling av banken, vil det være nødvendig å bevise at dette tiltaket er mulig.
For at små enheter skal oppfylle kravene i antikrisebufferen, er det foreslått tiltak som reduksjon av risikovektede eiendeler. Med andre ord, jo lavere mengde risikovektede eiendeler, jo lavere er ressursene som trengs for å danne antikrisepute. Videre tillater avviklingsplaner at enheten kan deles inn i en god bank og en dårlig bank, så lenge dette kan gjøres raskt.
Den nye reformen etablerer et viktig skille mellom systemiske banker (de hvis svikt vil påvirke verdens økonomiske stabilitet) og ikke-systemiske. Avhengig av størrelsen på enheten, kan de bruke forskjellige instrumenter for å overholde den antikrisepute som kreves fra Europa.
For eksempel kan en ikke-systemisk bank inkludere gjeld av høy kvalitet, også kjent som seniorobligasjoner, i puten. Tvert imot ville en systembank, som Santander, være forpliktet til å ty til ikke-foretrukket seniorgjeld.
De nye kravene til antikrisepute er ikke bare et spørsmål som berører lederne til de forskjellige bankenhetene, men også de forskjellige sentralbankene. Slik sett har Bank of Spain manifestert seg, som ved flere anledninger har vist sin bekymring for utfordringen den medfører for mindre banker.