Presidentialisme - Hva det er, definisjon og konsept

Presidentialisme er et politisk system. I dette er den sentrale aksen i det politiske livet presidenten. Dermed har den en rekke særegenheter som skiller den fra parlamentarisme og semi-presidentialisme.

Når vi snakker om presidentialisme, eller om noen av de to andre politiske systemene, gjør vi det fra synspunktet på forholdet mellom den utøvende og lovgivende grenen. Presidentialisme forekommer i republikker, ikke i monarkier, siden den består i at statsoverhode er den høyeste autoritet og velges av allmenn stemmerett. Det mest kjente er kanskje USA, men det er også det rådende politiske systemet i land i Latin-Amerika.

Presidentsystemet eller regimet er andre måter å navngi det samme konseptet som de tjener som synonymer med, og de vil snakke om det samme.

Det grunnleggende kjennetegnet ved dette systemet er presidentens overlegenhet, som både er statsoverhode og regjeringssjef. Å etablere således, i motsetning til parlamentarismen, en veldig stor personifisering i valgkampanjer. I tillegg til en stor maktforening i presidentfiguren.

Det skal bemerkes at, til tross for at det er et system som er typisk for demokratiske regimer, er det mange land som tar i bruk denne konfigurasjonen egentlig ikke. Fordi et demokrati ikke bare bruker avholdelse av valg, kan ikke alle av dem betraktes som sådan. Eksempler på dette er Bolivia og Venezuela, som til tross for at de er presidentrepublikker og holder valg, ikke betraktes som demokratier av mange referanseobservatører.

Kjennetegn ved parlamentarisme

De viktigste egenskapene til et politisk system som må trekkes frem er følgende: valg av stillinger; presidentens rolle; beslutningstaking; og opphør av regjeringen og lovgivende kammer.

Når det gjelder valg av stillingene avholdes to valg. Noen for å velge president, og andre for å velge lovgivende gren. Begge er gjennomført av allmenn stemmerett, men feiringen deres finner sted på forskjellige tidspunkter. Som en konsekvens kan det være tilfeller der flertallet i kammeret ikke faller sammen med presidentens parti, og dermed skaper en større maktseparasjon. Presidenten er på sin side den som fritt velger ministrene, sekretærene eller kirkesamfunnet medlemmene i kabinettet hans har.

Når det gjelder presidentens rolle, er dette den høyeste autoritet, siden han samtidig er stats- og regjeringssjef. Og det er også populært godkjent, siden det er valgt direkte av innbyggerne. I motsetning til parlamentarisme har presidenten i dette tilfellet store makter, og kan handle fritt. Du kan nedlegge veto mot avgjørelsene fra lovgivende kamre; utføre noen lovgivningsoppgaver; leder statens utenrikspolitikk; utnevner mange seniortjenestemenn. I tillegg til andre attribusjoner som er inkludert i grunnloven i hvert land.

Fortsatt med vedtakelse av avgjørelser er det i lovgivningsmessige saker kongressen som presenterer og godkjenner lovene. Enkelte makter er forbeholdt senatet, det territoriale kammeret, som varierer fra land til land. Presidenten og hans kabinett er ansvarlige for gjennomføringen av lovene som er godkjent i kongressen.

Til slutt kan fjerningen av presidenten oppnås gjennom en anklagelse, hvor presidenten blir fjernet i tilfelle en forbrytelse. Dette verktøyet må også følge en prosess. Akkurat som parlamentet ikke har kapasitet til å fjerne presidenten, er det også motsatt. Presidenten kan ikke oppløse parlamentet etter eget ønske.

Fordeler og ulemper ved presidentialisme

Som ethvert system har presidentialisme en rekke fordeler:

• Populært valg av presidenten: Presidenten har maksimal legitimitet, siden han er valgt gjennom valgurnen.
• Fordeling av makter: At president og parlament velges ved forskjellige valg, og at ingen av dem kan forstyrre den andre, styrker makteseparasjonen.
• Parlamentets uavhengighet: Det avhenger ikke av flertallspartiet i lovgivende kammer.

Men det har også en rekke ulemper, de viktigste:

• UstabilitetI motsetning til hva teorien forteller oss, har det skjedd mange statskupp og situasjoner med politisk spenning i Latin-Amerika.
• Tendens til topartsskap: I presidentregimer er det mindre politisk pluralisme, og dermed en tendens til topartiscenarier.
• Dobbelt legitimitet: Både presidenten og parlamentet er valgt direkte av innbyggerne. Derfor, i situasjoner med lockdown, er det vanskelig å vite hvilken kropp som har størst legitimitet.

Eksempler på presidentialisme

I likhet med parlamentariske regimer har mange land rundt om i verden valgt presidentformelen. Noen av eksemplene er nesten alle de latinamerikanske landene; å kunne fremheve Mexico som et tydelig eksempel på presidentialisme. Det samme er USA; Sør-Korea; og afrikanske og Midtøsten-land, selv om de ikke kan betraktes som demokratiske.

Betraktet som fulle demokratier har vi ikke mange eksempler, ifølge rangeringen av Økonomen, bare Uruguay og Costa Rica ville være det. Selv om det er andre land som er ansett som svært prestisjetunge demokratier som USA, Argentina, Chile, Brasil eller Sør-Korea.