Finanspolitikken som ble brukt av regjeringene i Latin-Amerika har vært fokusert på liberalisering av økonomiene og det lave finanspolitiske presset. Imidlertid fortsetter høye nivåer av korrupsjon å kvele den økonomiske fremgangen i regionen.
Latin-Amerika er en region som, selv om den tilpasser sin offentlige politikk til det nye økonomiske og politiske rammeverket som kreves av det nye geopolitiske scenariet, alltid har vært preget av å ha et ganske lett skattesystem. I Latin-Amerika, hvis vi ser på dataene som er samlet inn om skattebyrden i de forskjellige landene i regionen, kan vi se hvordan vi i snitt snakker om en ganske moderat skattebyrde.
Som det er tilfelle i alt som angår økonomisk vitenskap, snakker vi om et moderat finanspolitisk press på grunn av det faktum at i motsetning til andre land som de som utgjør OECD, har Latin-Amerika lavere nivåer av finanspolitisk press. Og det er at i gjennomsnitt, i Latin-Amerika, når finanspresset rundt 23% av bruttonasjonalproduktet (BNP), mens i OECD-medlemsland er gjennomsnittet rundt 34% av BNP.
Som vi kan se, er det ene gjennomsnittet veldig langt fra det andre. Vi må imidlertid huske på at vi snakker om et gjennomsnitt av landene som utgjør Latin-Amerika, Mellom-Amerika og Karibien, siden vi blant alle medlemsregionene kan se en stor forskjell mellom skattetrykket på ett og annen. Nok et utvalg av ulikheten som regionen presenterer.
Skattepress i Latin-Amerika
Hvis vi tar ut forstørrelsesglasset og observerer individualiteter, er Peru for eksempel med 16% skattebyrde, eller Den Dominikanske republikk, med 13,7%, eksempler på land der skattebyrden er klart lavere enn andre regioner som Cuba, der skattebyrden er nær 42% av BNP. En særpreg av ekstremer der land som Argentina eller Brasil også kan bli pikehull, som viser en skattebyrde på mer enn 30% av BNP.
Et annet merkelig tilfelle, men på motsatt side av mynten, er tilfellet Guatemala. Hvis vi ser på tilfellene til Den Dominikanske republikk eller Peru, støtter tallene for økonomisk vekst og økonomisk aktivitet i regionene den anvendte finanspolitikken. Vi snakker om to av landene med høyest vekst de foregående årene. I tillegg er spesielt Den Dominikanske republikk det landet med den høyeste økonomiske veksten i hele regionen.
Tilfellet Guatemala er imidlertid veldig annerledes, for for å ha et så lavt finanspolitisk press, går landet gjennom en kronglete økonomisk situasjon og oppfatter en situasjon med ekstrem fattigdom, og det fører til en massiv migrasjon av mennesker til nabolandene. , prøver å flykte fra et land der sult, samt usikkerheten som oppfattes i territoriet. Av denne grunn er det ved første øyekast ikke forståelig hvordan et land som mangler slike grunnleggende tjenester i sin tur bruker finanspolitikk som på forhånd ikke prøver å lindre situasjonen.
Med et annet perspektiv og hvor politikken som landet kan rettferdiggjøre, er å tiltrekke seg utenlandsk kapital. Latin-Amerika er med andre ord en region som har vært preget av medlemslandenes avhengighet av utenlandske investeringer. I møte med en situasjon med anvendelse av slapp finanspolitikk, kunne vi forstå det som et incitament til å tiltrekke utenlandske investeringer og selskaper til landet, slik at vi bare på denne måten kunne rettferdiggjøre de nevnte tiltakene.
Den skjulte beskatningen av regionen
Problemet med at Latin-Amerika og som alltid har representert den "svarte hånden" i økonomien har vært problemet eller fenomenet med korrupsjon i landene. Vi snakker om lav beskatning i noen territorier, selv om det skal bemerkes at skattesatsene som landene presenterer ikke inkluderer den skjulte skattebyrden, de skjulte satsene som kommer fra korrupsjon, og som, som det er åpenbart, gir et ekstra kostnad for innbyggere i landet.
I henhold til rangeringen som måler korrupsjonsindeksene til landene som utgjør regionen, satte resultatene som er vist igjen fokus på det fremragende og nysgjerrige tilfellet Guatemala. Som jeg sier, nysgjerrig, et av landene med høyest korrupsjon i Latin-Amerika. Et land som bruker en lav skattebyrde, men som likevel støtter en av de høyeste korrupsjonstallene i hele territoriet.
Sammen med Guatemala er Venezuela, Nicaragua eller Mexico. Som sagt, en kompleks nysgjerrighet, siden disse landene nevnte, bortsett fra Nicaragua, har resten moderat lave nivåer av finanspolitisk press. For Venezuela er dette på 14,4% av BNP, mens det i Mexico er skattebyrden på 16,2%. Selvfølgelig, som jeg har sagt før, alt dette uten å ta hensyn til korrupsjon, en disiplin der disse landene fullfører toppen av rangeringen.
Åpenbart gjør den høye korrupsjonen som disse landene presenterer det vanskelig for økonomien å fungere skikkelig, og tynger all fremgang i landet. En korrupsjon som er vanskelig å undertrykke, siden mange latinamerikanske borgere oppfatter korrupsjon som en daglig sak, uten å kunne presentere en kamp for å få slutt på den. Slik er tilfelle at i land som de som er nevnt ovenfor risikerer demokrati å forsvinne bare fordi regjeringen er den største kilden til korrupsjon i landet.
Den svarte økonomien spiller en veldig relevant rolle
Hvis vi snakker i form av den uformelle økonomien eller den underjordiske økonomien, vil dataene overraske oss ganske mye, for la oss se på hva vi sa før. Latin-Amerika hadde, i motsetning til OECD-landene, et veldig lavt og moderat nivå av finanspolitisk press. Men hvis vi ser på de siste postene som ble gitt av Det internasjonale pengefondet (IMF) for den uformelle økonomien i den latinamerikanske regionen, er gjennomsnittet for høyt og veldig langt fra OECD-landenes.
Mens OECD har en gjennomsnittlig svart økonomi på 18%, eller Europa, som har et gjennomsnitt på 22%. Latin-Amerika har et omtrentlig gjennomsnitt av undergrunnsøkonomien på 40% av BNP. Vi snakker om den nedsenkede økonomien i landene i regionen som står for nesten halvparten av bruttonasjonalproduktet. Ifølge IMF er det i Latam omtrent 130 millioner mennesker som jobber i en uregelmessig situasjon, mens land som Bolivia viser hele 62% av BNP som en underjordisk økonomi i landet.
Hvis vi kommer tilbake til tilfellet Guatemala, la oss huske at vi snakket om et av de laveste skattemessige pressene i regionen. Imidlertid, hvis vi refererer til tilnærmingene som ble gitt av World Economic Forum (WEF) i 2016, nådde den underjordiske økonomien i landet 70% av BNP. Som vi kan se, utgjør den underjordiske økonomien i landet nesten tre fjerdedeler (3/4) av økonomien i landet. En situasjon som til tross for det lave fiskale presset gjør den økonomiske fremgangen i landene i regionen ekstremt vanskelig.
For ikke å nevne den finanspolitiske innsatsen, en indikator som vil gi en annen fullstendig komparativ artikkel, og som vil kaste ekstra lys over saken.