Hvorfor tilbyr banken deg så lave innskudd? Er det noe som har kommet for å bli, eller tvert imot, er det noe midlertidig?
Selv om det er mange faktorer som påvirker renten som tilbys av bankinnskudd, kalles hovedaktøren Den europeiske sentralbanken (ECB).
ECB er monetær myndighet for landene i euroområdet. Det er hvem som setter de offisielle rentene, innskuddsfasiliteten og marginalkredittfasiliteten. Det artikulerer også alt som har å gjøre med operasjoner som er nødvendige for å oppnå monetær stabilitet og inflasjonsmålet. Et inflasjonsmål som, i tilfelle ECB, er 2%.
Med andre ord fungerer ECB som regulator for økonomien. Hvis økonomien vokser mye høyere og inflasjonen vokser over 2%, trekker ECB penger ut av økonomien ved å øke renten. På den annen side, hvis den økonomiske aktiviteten faller og inflasjonen ikke når 2%, vil det senke renten å injisere penger i økonomien.
Mer bredt vil vi snakke om en ekspansiv pengepolitikk når det man ønsker å oppnå er å fremme økonomisk vekst og om en restriktiv pengepolitikk når det man ønsker å oppnå er å redusere den økonomiske veksten. I det daglige språket, når motoren gasser og blir tvunget, øker ECB rentene, og når den ikke starter, senker ECB rentene.
ECB gjennomfører for tiden ukonvensjonell pengepolitikk med en markant ekspansiv intensjon. For at du skulle forstå, da han så at bilen ikke kunne nå mer fart, trykket han på knappen for lystgass. Dette, som vi vil se senere, har ført lønnsomheten til bankinnskudd til historiske nedturer.
Hvordan kom vi hit?
For å forstå hvordan vi kom til denne situasjonen, ville det være nødvendig å studere og gjennomgå mange års økonomisk historie. Studer før, til og med, teoriene til Adam Smith, David Ricardo eller Karl Marx. Kimen til det vi lever i dag er lenge før 2007. Fra mitt synspunkt ble frøet vannet intenst i løpet av 1900-tallet, og i dag lever vi konsekvensene.
Først og fremst er det verdt å merke seg at posisjoneringen her ikke eksisterer. Vi snakker om historiske hendelser og påvirkninger som fører oss til bankinnskudd har en latterlig lønnsomhet. Og derfor er vi ikke tilbøyelige til arrogansen i å diktere om dette er midlertidig eller permanent, bra eller dårlig for kontinentets økonomi.
Slik sett vil vi holde oss til de siste begivenhetene. I de som nylig skjedde, og som i sammendrag kan hjelpe oss med å nærme oss posisjoner om hva som skjedde det siste tiåret.
Konkursen til Lehman Brothers og redningen av AIG
Den 15. september 2008, med den tilsynelatende vilkårlige beslutningen om å redde Bearn Stearn-banken, og ikke Lehman Brothers, fungerte Federal Reserve (FED) som en katalysator for den dypeste finanskrisen siden 1929.
To dager senere, 17. september 2008, etter å ha droppet Lehman Brothers, og for å unngå et nytt bråk, reddet FED forsikringsselskapet fra AIG. Lederne for den amerikanske pengemyndigheten begrunner sin beslutning om å redde AIG, etter ikke å ha gjort det med Lehman Brothers, og hevder at den potensielle skaden ved å la AIG mislykkes er mye større enn å la investeringsbanken mislykkes.
20. november 2008, 66 dager etter Lehman Brothers konkurs, hadde S & P500 hatt en nedgang tilsvarende 40%. Økonomien smuldret opp.
Federal Reserve handler, ikke ECB
17. desember 2008 senket den amerikanske sentralbanken rentene til et område på 0-0,25%. Fed har aldri senket rentene til en så lav rente. Injeksjonen er så sterk, under kommando av Ben Bernanke, at prisene falt fra 5,25% i august 2008 til 0% i desember samme år.
Barack Obama, den gangen president i USA, erkjente at dette ikke var nok, og hevdet at presidenten til Fed ville være kreativ. Fra da av begynte Ben Bernanke å bruke den berømte QE (Quantitative Easing), som på spansk ville være noe som kvantitativ lettelse. Gå tilbake til det opprinnelige språket, lystgass for å øke økonomien.
Europa tar imidlertid mye lengre tid å reagere. Tyskland, ledet av Angela Merkel, med mye mer innflytelse i avgjørelsen enn andre presidenter, presser på for ikke å senke renten og bruke en ekspansiv pengepolitikk. På grunn av den historiske bakgrunnen frykter de inflasjon. Spesielt for konsekvensene som ifølge noen historikere resulterte i en økonomisk destruktiv tid som førte til at nazistens totalitarisme kom til makten. Grafen nedenfor viser utviklingen i rentene til FED (blå) og ECB (rød).
Den økonomiske krisen treffer bunnen i USA
Innen juni 2009, når vi ser tilbake, kan vi sette en stopper for den økonomiske krisen i USA. En krise som har vært den lengste siden andre verdenskrig.
Europa fortsetter derimot i sitt eget tempo. Mange europeiske politiske ledere benekter situasjonen. Det er snakk om grønne skudd, utvinning og økonomien fortsetter sin gang.
Statsgjeldskrise og første redning
9. mai 2010, praktisk talt et år etter at den amerikanske økonomien begynte å komme seg tilbake, innser Europa at den ikke kan fortsette slik. Kostnadene for statsgjeld fortsetter å øke og tilliten svekkes. Etter møtet godkjenner de en redning på 750.000 millioner euro for å sikre monetær stabilitet. Økonomisk støtte til de mest berørte landene følger: perifere land.
De perifere landene, kalt på en spottende måte av britene PIIGS: Portugal, Italia, Irland, Hellas og Spania, prøver å omdirigere situasjonen med tiltakspakken, kombinert med den økonomiske, som lover å redde dem fra en katastrofal økonomisk og sosial situasjon.
I begynnelsen av 2012 når statsgjeld over 1 år, det vil si det ECB beskriver som langsiktige renter, sitt maksimum. Hellas 10-årige obligasjon når 40% årlig rente og er på randen av konkurs.
ECB bruker negative renter
For første gang i historien til Den europeiske sentralbanken (ECB) benyttes negative renter. Spesielt settes innskuddsfasiliteten til -0,10%. Negative renter blir også brukt på reserver som ikke er obligatoriske. Med andre ord, for å øke kreditt, straffes overflødig likviditet.
I begynnelsen av 2015 bestemmer ECB seg derfor for å ta en beslutning. Etter å ha sett hvordan virkningen av den monetære overføringen ble forverret, bestemte han seg for å iverksette en kvantitativ lettelse (QE) som reaktiverer økonomien. I mars 2015 begynte ECB å kjøpe eiendeler fra forretningsbanker og utarbeide et kjøpsprogram for verdipapirer i offentlig sektor.
Med andre ord, selv om økonomien allerede hadde kommet seg siden 2012, gjorde den det med mye pause og vanskeligheter. Vanskeligheter ikke bare i finanssektoren, men også i offentlig sektor. I 2015, med den latente nedgangen, bestemmer de seg for å legge alt kjøttet på grillen.
Hva med bankene?
Etter denne oppsummeringen av situasjonen kommer vi til det avgjørende punktet: bankinnskudd. ECB har gjennomført svært ekspansiv pengepolitikk, rentene har falt og bankene er under følgende scenario:
- De har måttet gjøre en enorm omstilling. De har prøvd å rydde opp i regnskapet, tilpasse seg det nye regelverket og mange har endt opp med å slå seg sammen.
- Den offisielle renten er veldig lav. For banken er det nesten gratis å låne fra ECB, om ikke gratis.
- Bankene tjener penger hovedsakelig på utlån. Dette er det vi kjenner som formidlingsmargin. Det vil si at når det gjelder en bank, er ikke utlån som om et selskap ikke selger produkter.
Derfor gir bankene følgende begrunnelse:
- For å overleve må jeg betale.
- Hvis jeg vil låne ut, må jeg låne fra noen.
- Hvem låner jeg av? Hvem kan tilby det til meg billigere.
- Den som tilbyr det billigst er ECB, som også er fast bestemt på at jeg låner ut mer penger.
- Siden jeg ikke trenger private sparere for å skaffe penger som jeg senere vil låne ut, tilbyr jeg dem en ubetydelig avkastning.
Og i disse er bankinnskudd på et minimum, siden de ikke vil tilby spareren mer for penger de kan få for mindre. Og hva gjør saveren? Eller du gjør ingenting med pengene dine, for ikke engang innskuddene gir deg å bekjempe inflasjonen, du legger dem i gjeldsmarkedet eller investerer det. Utfall? Statsgjeld finansieres enda billigere og aksjemarkedet stiger. Motivert, selvfølgelig, også av andre faktorer, men alt teller.