MIFID bekvemmelighetstest (Egnethetstest) er et dokument, i form av et spørreskjema, som vurderer investorens kunnskap og erfaring fra finansmarkedene. Resultatet av bekvemmelighetstesten er en liste over produkter, som passer for kunden eller ikke, avhengig av omstendighetene.
Bekvemmelighetstesten kreves for alle detaljkunder som vil kjøpe komplekse finansielle produkter. I tillegg vil det også være nødvendig i kontrahering av noen ikke-komplekse produkter der kunden ikke tar initiativ, men enheten som foreslår produktene.
MIFID snakker om komplekse produkter med henvisning til risikoen for økonomisk tap eller konkurs de er forbundet med. For å gjøre dette tas kredittrisiko i betraktning, av likviditet eller marked. Blant annet vurderes komplekse produkter:
- Finansielle derivater
- Konvertible obligasjoner og obligasjoner
- Underordnet gjeld
- Problemer med fast inntekt med struktur
- Konvertible aksjer og preferanseaksjer
- Gratis investering IIC
Gjennom bekvemmelighetstesten vurderer finansinstitusjoner sine kunder på:
- Kunnskap om finansmarkedene: For eksempel hvis klienten har en akademisk grad eller hvis han har tatt opplæringskurs om driften av aksjemarkedet.
- Tidligere investeringserfaring: Hvor mange ganger har du kontrahert for eksempel de siste 3 årene OTC-derivater.
MIFID-direktivet tar sikte på å garantere investorbeskyttelse, med tanke på det komplekse og skiftende miljøet i finansmarkedene. Gjennom brukervennlighetstesten blir det forsøkt å forhindre at en klient kontraherer et produkt som de ikke egentlig forstår, eller som ikke er klar over de iboende risikoene det medfører.
Egnethetstest vs bekvemmelighetstest
Begge testene presenteres vanligvis i fellesskap av enhetene. Imidlertid har de forskjeller:
| EGENSKAPSTEST | ||
|---|---|---|
| For hvilke produkter og tjenester? | Spørsmål innhold | Utfall |
| Personlig rådgivning
Porteføljeforvaltning | Kundens investeringsmål
Økonomisk situasjon Økonomisk kunnskap og erfaring | Kundeprofil:
Konservativ Moderat Risikabelt Andre |
| Bekvemmelighetstest | ||
|---|---|---|
| For hvilke produkter og tjenester? | Spørsmål innhold | Utfall |
| Komplekse produkter (fast inntekt med struktur, ansvarlig gjeld, foretrukket, derivater osv.)
Noen ikke-komplekse produkter hvis kontraktsinitiativet tilhører enheten (midler, offentlig gjeld i visse land osv.). | Kunnskap om kundens finansielle markeder
Tidligere investeringserfaring | Praktiske produkter for kunden
Uegnet produkter |
MIFID overholdelse av forskrifter
Siden 2007 må alle finansinstitusjoner i EU-landene overholde kravene i MIFID-regelverket.. Dets omfang strekker seg til den økonomiske virksomheten med personlig rådgivning, skjønnsmessig porteføljeforvaltning og kontrahering av midler og verdipapirer. I tillegg krever MIFID at finansielle enheter skal klassifisere sine kunder i følgende kategorier:
- Kvalifisert motpart (kvalifisert motpart): Kunder som på grunn av deres juridiske natur kan handle direkte i finansmarkedene. For eksempel store kredittinstitusjoner eller forvaltningsselskaper i en institusjon for kollektiv investering (IIC). Ved regulering anses det at det ikke er nødvendig å gjennomføre en egnethetsprøve og en bekvemmelighetstest for denne typen klienter, siden det antas at de har det høyeste nivået av økonomisk kunnskap og erfaring.
- Profesjonell (profesjonell): Kunder der det antas at de også har stor økonomisk kunnskap for å vurdere risikoen ved en viss investeringsbeslutning, men på et lavere nivå enn de som er kategorisert som kvalifiserte motparter. For eksempel mellomstore leverandører av investeringstjenester. Regelverket anser det heller ikke som nødvendig å utføre egnethetstester og egnethetstester for denne typen kunder.
- Forhandlere (detaljhandel): Resten av klienter som ikke er inkludert i de forrige kategoriene, og som ikke har omfattende økonomisk kunnskap. Egentlig er flertallet av individuelle kunder og SMB-kunder privatkunder. I dette tilfellet krever MIFID det høyeste beskyttelsesnivået, og det vil alltid være nødvendig å utføre både egnethetstesten og bekvemmelighetstesten. Faktisk må begge testene gjennomgås med jevne mellomrom for hver av klientene og, der det er hensiktsmessig, modifiseres hvis kundens økonomiske kunnskap endres.