Setningen er den endelige resolusjonen der en rettslig prosess avsluttes og dikteres av dommeren eller domstolen, som definitivt løser konflikten.
Setningene fullfører prosessene som har blitt behandlet ordinært, og etter å ha avsluttet rettssaken må den dikteres til de 20 dagene.
Setningene gir effekten av res judicata. Ovennevnte betyr at det ikke kan debatteres i en ny rettssak om det samme objektet med de samme partiene som det allerede er avsagt dom for.
Setningstyper
Det er forskjellige typer setninger:
- Avhengig av naturaliseringen av det prosessuelle objektet:
- Deklarativ: De anerkjenner eksistensen eller ikke-eksistensen av en rettighet eller et juridisk forhold.
- Konstituerende: De oppretter, modifiserer eller slukker et juridisk forhold.
- Overbevisning: De forplikter tiltalte til å oppfylle en fordel.
- Avhengig av tilfredsstillelsen av kravene:
- Dommer om avvisning: De bedømmer ikke spørsmålet siden de ikke oppfyller de formelle kravene og konflikten ikke er løst.
- Bedømmelser: De bedømmer saken og løser konflikten.
- Anslag: De tilfredsstiller saksøkerens krav.
- Oppsigelse: De tilfredsstiller ikke saksøkerens krav.
- Avhengig av effekten av res judicata:
- Avsluttende setninger: De avslutter første instans og kan ankes.
- Faste setninger: De setter en stopper for prosessen og kan ikke ankes.
Krav til en setning
Setningene må oppfylle visse krav:
- Skriftlig eller muntlig. Avhengig av jurisdiksjonen kan det foreligge skriftlige dommer (sivil eller administrativ jurisdiksjon) eller muntlige dommer (arbeids- eller strafferettslig jurisdiksjon).
- Struktur. Setningen må alltid inneholde den samme strukturen: overskrift, faktiske fortilfeller, beviste fakta, juridiske grunnlag og dom (resultat av setningen).
- Motivasjonsplikt. Dette betyr at det juridiske resonnementet og beviste fakta som har ført dommeren eller retten til å ta en begrunnet avgjørelse, skal komme til uttrykk. Vurderingen som er gjort av testen må begrunnes.
- Sammenfallende. Dommen må tilpasses det partene har bedt om i rettssaken uten å kunne gi mer enn det som ble bedt om eller mindre enn det som ble motstått.
Dette betyr at i en gjeldsprosess, hvis en part vil at straffen skal være 1000 euro og den andre parten motsetter seg å si at gjelden er 200 euro, vil dommen ikke kunne anerkjenne gjelden for mer enn 1000 euro eller for mindre enn 200 euro.