Anarkokommunisme er en type anarkisme preget av forsvaret av et horisontalt samfunn uten hierarkier, antiparlamentarisk, antikapitalistisk og uten eksistensen av privat eiendom.
Som med andre typer anarkisme er anarkokommunisme en modell for politisk, sosial og økonomisk tanke basert på manglende eksistens av privat eiendom, statlig kontroll over individet og sosiale hierarkier.
Samtidig anser den det kapitalistiske systemet som en undertrykkende kraft som skaper ulikheter i samfunn og annullerer individet. Samtidig slår den fast at etableringen av stater som tar kapitalistiske posisjoner nødvendigvis fører til urettferdighet og undertrykkelse.
Når man tar hensyn til definisjonen, blir denne tendensen vanligvis identifisert med de karakteristiske posisjonene til vitenskapelig kommunisme. Denne bevegelsen er dannet som sin ideologiske søyle og tankegang.
Sånn sett er denne ideologiske trenden også kjent under andre trossamfunn som libertariansk kommunisme eller fri anarkisme. Selvfølgelig, fra kritikkens side, kolliderer adjektivet til libertarian front-mot med den klassiske liberale strømmen.
Imidlertid hever anakokommunismen sin skillelinje med hensyn til nevnte veileder i måten dens teser og tilnærminger blir brukt på i virkeligheten. Det vil si måten å omsette disse teoretiske tilnærmingene på.
Opprinnelsen til anarkokommunisme ligger i Europa, spesielt i kjerner som Tyskland, Frankrike eller Storbritannia hånd i hånd med fremveksten av anarkistisk, sosialistisk og kommunistisk tanke.
Kjennetegn ved anarkokommunisme
Som med resten av typologiene hentet fra anarkisme eller kommunisme, løfter denne grenen en rekke egenskaper som gjør den annerledes:
- Den anser det som nødvendig å eliminere total parlamentarisk system og statlig kontroll. Dette reagerer på behovet for ikke-eksistensen av sosiale hierarkier som undertrykker samfunnet og utnytter sitt arbeid.
- I denne forstand fortaler den det horisontale samfunnet som en legitim modell for sosial sameksistens der staten ikke er nødvendig og direkte demokrati hersker.
- Det er en ikke-partisk holdning i politiske termer. Det vil si at individuell frihet må gå foran kollektiv frihet i henhold til forutsetningene, og organisere seg frivillig i samfunnsgrupper.
- Imidlertid etablerer den den felles sosiale eiendommen til produksjonsmidlene, i motsetning til privat eiendom. I denne forstand forstår han staten som et mindre ondskap som må organisere media, men uten å involvere et element av undertrykkende sosial kontroll. Det er nettopp i eierskapet av produksjonsmidlene, der det kolliderer med den klassiske liberalismen som vi har nevnt i forrige avsnitt.
En viktig nyanse i denne trenden er eliminering av pengesystemer, med tanke på unødvendige lønnsmodeller eller strenge faggrupper.
Den forstår at hver arbeidstaker må ha muligheten til å fritt utvikle arbeidet som han anser hensiktsmessig uten å være begrenset til en hierarkisk arbeidssektor basert på særegenheter eller behov.
Den anarko-kommunistiske posisjonen fokuserer på økende sosiale endringer, som kampen mot klimaendringer, bærekraftig utvikling og forsvaret av feminisme på det sosiale, politiske og økonomiske kartet. I tillegg er det veldig til stede i andre bevegelser mot globalisering.
