Den klassiske dikotomien er et mye brukt begrep innen makroøkonomi som refererer til ideen om at virkelige variabler, så vel som nominelle, kan analyseres separat.
Den klassiske dikotomien er et begrep som tilskrives økonomene i den klassiske skolen så vel som pre-keynesianerne. Denne dikotomien oppstår når de virkelige variablene kan analyseres uten behov for å vite oppførselen de har, i dette tilfellet deres nominelle kolleger.
Dermed refererer vi til produksjon og realrente som reelle variabler. Mens vi derimot refererer til den økonomiske verdien av produksjonen og den nominelle renten som nominelle variabler. Derfor foreslår den klassiske dikotomien at det er mulig å bestemme reelt BNP, så vel som andre reelle variabler, uten behov for å vite nivået på pengemengden, samt inflasjonen.
For at en økonomi skal presentere den klassiske dikotomien, må pengene være nøytrale (pengeneutralitet). Det vil si at det bare påvirker prisnivået, og ikke de reelle variablene.
Kritikk av den klassiske dikotomien
Den klassiske dikotomien har vært en idé avvist av keynesianske økonomer så vel som av tilhengere av monetarisme. De hevder at prisene er klissete, så de kan ikke justeres på kort sikt. På denne måten øker en økning i pengemengden samlet etterspørsel, og endrer dermed de reelle variablene.
En av de store kritikerne av den klassiske dikotomien var økonomen Don Patinkin, og vurderte den som uforenlig med innføringen av virkningene av reelle saldoer i endringene som finner sted i den nominelle pengetilgangen.
Klassisk økonomi forsvarer at penger reflekterer en verdi som tilsvarer mengden ekte varer som finnes i markedet. Derfor kan en monetær ekspansjon øke prisene proporsjonalt. På denne måten, med monetær ekspansjon, genereres inflasjon. En slik prisøkning, ifølge Patinkin, kunne ikke skje uten forstyrrelser i varemarkedet.
For Patinkin gir utvidelsen av pengemengden økninger i den reelle handlingen av pengesaldoer og når sitt optimale nivå. Derfor må forbruket på varer økes for å oppnå det optimale nivået. Denne situasjonen gir derfor økninger i prisnivået; å måtte nå den nye likevekten når overflødig etterspørsel blir oppfylt.
På denne måten konkluderer Patinkin med at den klassiske dikotomien er uforenlig med den nevnte justeringen i varemarkedet.