Fellesskapets skyld er alt det der det ikke er noen ekskludering i forbruket, det vil si at alle mennesker i samfunnet kan bruke det og dra nytte av det.
Med andre ord er det felles beste som kan tilfredsstille hele samfunnet. Dette, uten diskriminering eller begrensning, og kan til og med være oppbrukt.
Noen eksempler på vanlige varer er miljøet (naturlige rom som laguner eller fjell) eller hydrobiologiske ressurser (fisk, alger og andre).
Kjennetegn ved det felles beste
Noen av hovedtrekkene ved det felles beste er:
- Siden det er en ressurs som kan utnyttes av alle medlemmer av samfunnet, kan forsyningen tømmes.
- Dette betyr at det er rivalisering fordi forbruket fra en agent kan begrense eller forhindre tilgjengeligheten av ressursen for en annen.
- Regjeringen bruker vanligvis innsats for å kontrollere forbruket av det felles gode, og være i stand til å ta det i besittelse.
- De kan lett overutnyttes eller forurensede eiendeler, spesielt hvis myndighetene ikke griper inn.
Forskjell mellom felles beste og samfunnsgode
Et eksempel på et felles gode kan være et naturreservat. I prinsippet kan enhver lokal eller utenlandsk person ha glede av det, men det kan komme en tid da staten treffer tiltak for å bevare stedet. Så ta eierskap til nettstedet og begrense et maksimalt antall besøkende per dag.
I stedet er et offentlig gode for eksempel nasjonalt forsvar. I dette tilfellet er ikke bare borgere begunstigede, men det er ingen rivalisering. Det faktum at et individ nyter beskyttelsen av landets hær mot en utenlandsk inntrenger, hindrer ikke landsmannen i å nyte beskyttelsen.
Enkelt sagt, for et felles beste er det ingen diskriminering, men det er rivalisering, mens det for et offentlig gode verken er diskriminering eller rivalisering.
Tragedien i allmenningen
Hvis hver person forfølge sine egne interesser, utnytter det felles beste, kan det bli utmattet eller utslitt. Dette er kjent som tragedien til allmenningen.
Tenk deg for eksempel tilfellet med ressursene i havet. Det kan hende at alle fiskere, som søker sin egen fordel, fanger så mange fisk som mulig, noe som kan føre til utryddelse av visse arter.
Det er på grunn av det ovennevnte at regjeringen vanligvis tar oppgaven med å regulere utnyttelsen av vanlige varer. I eksemplet som presenteres kan det pålegges maksimale fiskekvoter. Dette sikrer at ressursen ikke blir oppbrukt.