Økonomien til det bysantinske riket

Økonomien til det bysantinske riket var en av pilarene i utvidelsen. Basert på handel og samtrafikken mellom dens domener til sjøs, var det et element av forening og utveksling av produkter.

Mellom 4. og 15. århundre e.Kr. dukket økonomien til det bysantinske riket opp som et kraftig system basert på maritim dominans i Middelhavet. I tillegg, takket være sin geografiske beliggenhet, lette det forbindelsen mellom folkene i Asia og Europa.

For å utføre denne kontrollen sørget det østlige romerske riket for et stort antall skip. Denne flotte flåten hadde en enestående vekt både på militært og logistisk nivå. I tillegg til dette klarte det å koble hovedstaden Konstantinopel med de viktigste havnene som ligger over hele havet, og forene stillinger både i Hispania og Nord-Afrika.

Denne territoriale utvidelsen tillot de forskjellige punktene i det østlige imperiet å etablere viktige handels- og distribusjonsveier. Som et resultat fikk Imperiet mangfold og heterogenitet når det gjaldt markedsførte produkter.

I denne forstand sies det at den bysantinske økonomien var den dominerende i sin historiske setting. Dens kapasitet for territoriell samtrafikk og mangfoldet av kommersialiserte produkter gjorde det til en motor for sosial, politisk og økonomisk fremgang.

Kall på økonomien til det bysantinske riket

Det vestlige romerske imperiet baserte sin egen eksistens på konstant vekst og dominans av nye territorier. Med andre ord, ved å prioritere utvidelsen, trengte det finansieringselementer og en sterk økonomisk struktur som hadde råd til det.

De bysantinske lederne - med særlig relevans for keiser Justinian - forsøkte å oppnå den eldgamle herligheten til Roma og gjenforene dens gamle erobringer. Av denne grunn - og med et markert intervensjonskall - foretok de viktige militære og gjenerobringsoppdrag i forskjellige deler av Middelhavet.

Et annet av de viktigste punktene i det økonomiske systemet som ble reist under det østlige romerske imperiet, var forpliktelsen til å forsyne de store befolkningssentrene. Som et resultat ble ny infrastruktur for logistikk, matdistribusjon og nye helse- og hygieneforhold opprettet i byene.

Søyler av økonomien til det bysantinske riket

Ved å fremheve viktigheten av tekstilhandel og landbruk, tok det økonomiske systemet til bysantinene hensyn til deres store størrelse og mangfoldet til folket.

Dermed baserte det østlige romerske imperiet sin økonomiske drift på en rekke sentrale punkter for å fremheve:

• Landbruksaktiviteter: Landbruk var dominerende takket være mengden og mangfoldet av land som tilhørte imperiet. Hovedproduktene var frokostblandinger og mange frukt.
• Begynnende tekstilkraft: Vitenskapelig og teknisk utvikling bidro til å skape en ny industriell styrke. Et eksempel på dette er utviklingen i tekstilbehandlingen og kommersialiseringen av varer som bomull og silke.
• Håndverksutvikling: I store befolkningssentre ble verksteder og små produsenter opprettet. De delte produktene sine i markeder og store basarer.
• Kontroll over Middelhavet: Oversettelig i et enestående nettverk av markeder for kulturutveksling og forskjellige produkter.
• Overvekt av store eiendommer: Konseptet med eierskap til de bysantinske landene gikk gjennom latifundia-modellen. Det vil si noen få eiere av store landområder.
• Merkbar skattebyrde: I disse punktene av bysantinsk styre var det en viktig skattebyrde. Målet for skattene var finansieringen av hæren og angrepet av nye erobringsselskaper.