Kjøpekraftsparitet (PPP)
Kjøpekraftsparitet (OPP) er en økonomisk indikator for å sammenligne levestandarden mellom forskjellige land, med tanke på bruttonasjonalproduktet per innbygger når det gjelder levekostnadene i hvert land.
Når du vil sammenligne BNP i forskjellige land, er det nødvendig å sammenligne det i en felles valuta, siden hvert land måler sitt produkt i sin lokale valuta.
Med denne indikatoren vil ikke en valutatakst eller avskrivning endre en kjøpekraftsparitet i et land, siden innbyggerne i det landet mottar lønn og gjør sine kjøp i samme valuta.
Teorien om "kjøpekraftparitet" sier at valutakursene mellom de forskjellige valutaene må være på en slik måte at en valuta kan ha samme kjøpekraft i alle deler av verden.
Hvis du med 1000 dollar kan kjøpe TV i USA, med de samme 1000 dollarene, bør du også kunne kjøpe i Spania, Japan eller Øst-Timor. Loven som garanterer at dette blir overholdt er internasjonal voldgif.webpt, som den kontrollerer ved å overvåke internasjonale markeder på jakt etter "gode kjøp". Det vil si situasjoner der et produkt er veldig billig ett sted, og som senere gjør det mulig å selge det dyrere og dermed tjene prisforskjellen.
Hvis kjøpekraftspariteten ikke er oppfylt, kan arbitrageurene utføre sine kjøps- og salgsoperasjoner, og den samme operasjonen får valutakursen til å bevege seg til paritetsloven er oppfylt igjen.
Normalt oppfylles kjøpekraftparitet, selv om det er produkter som det ikke er. Som for eksempel tjenester. Hvis et hårklipp er verdt € 10 på et sted, uansett hvor billig det er, kan du ikke kjøpe det og deretter selge det dyrere i markedet. Det er også tilfellet med varer som kan handles, men transportkostnadene er så høye at de ikke kompenserer for fortjenesten som kan oppstå.
Det er flere praktiske måter å måle kjøpekraft på tvers av land. For eksempel ham Big Mac-indeks prøver å sammenligne kjøpekraften i forskjellige land basert på hva McDonalds Big Mac-hamburger koster i alle land der den kan kjøpes
Indeksen brukes til å sammenligne de relative levekostnadene til innbyggerne i hvert land og å vite om de lokale valutaene er overvurdert eller undervurdert i forhold til amerikanske dollar. Under teorien om kjøpekraftsparitet må dollaren kunne kjøpe samme mengde varer eller tjenester i alle land. Når dette prinsippet ikke blir oppfylt, vil vi komme overfor overvurderte eller undervurderte valutaer.
Men indeksen brukes ikke bare til å sammenligne levekostnader, men også til å analysere utenlandshandelssituasjonen i et land, siden en svak valuta letter eksport, mens en sterk valuta letter import. Denne indeksen skal ikke vurderes til pålydende, men heller som hva den er, en referanseindeks i dag.
