NATO (North Atlantic Treaty Organization) er en internasjonal militærorganisasjon som består av forskjellige land med sikte på å etablere et felles felles forsvar.
NATO ble født 4. april 1949 med undertegnelsen av Nord-Atlanterhavstraktaten i Washington (USA). Den ble opprettet i sammenheng med den kalde krigen mellom USA og Sovjetunionen, for å beskytte seg mot Sovjetunionens høye tilstedeværelse og våpenkapasitet.
Etter slutten av andre verdenskrig begynte de vestlig allierte landene å observere hva det russiske landet hadde blitt og hva som var dets former for organisering og utvidelse. I tillegg til å observere hvordan kommunismen ble organisert internt, er det i denne sammenheng bekymringsfullt at behovet for å organisere oppstår fra de europeiske landene.
Opprettelse av NATO
Dermed oppstår Brussel-traktaten, undertegnet av Belgia, Frankrike, Luxembourg, Storbritannia og Nederland i 1948. Senere begynte disse landene å forhandle med Canada og USA om å opprette en transatlantisk allianse. Denne forhandlingen og innlemmelsen av andre europeiske nasjoner ga endelig opphav til NATO.
Traktaten
Traktaten som gir organ til organisasjonen ble undertegnet av stiftelseslandene 4. april 1949, men den trådte ikke i kraft før 24. august samme år. Teksten består av fjorten artikler, og i sin innledning aksepterer de forresten av verdiene som fremmes av FNs pakt, og baserer deres handling på fred og sikkerhet for alle dens komponenter.
Artikkel 1 er en intensjonserklæring, der det erklæres at internasjonale tvister fredelig vil formidles der fred, sikkerhet og rettferdighet trues. I tillegg til ikke å bruke trussel eller makt i saker som ikke er inkludert i FNs pakt.
Artikkel 2 fastsetter målene, å forbedre fredelige internasjonale forhold, fremme stabilitet og velvære, og stimulere økonomisk samarbeid.
Resten av artiklene i traktaten etablerer mer spesifikke spørsmål, som for eksempel plikten til å yte hjelp i tilfelle et væpnet angrep innenfor de undertegnende områdene, og hva som regnes som et væpnet angrep. I tillegg til hvordan nye stater kan bli med og hvordan de kan slutte å være medlemmer. Også eksistensen av et råd og de nødvendige underorganene.
NATO-medlemmer
NATOs medlemsland er ordnet som vist i tabellen nedenfor.
| Land | Innlemmelsesdato |
|---|---|
| Belgia, Canada, Danmark, USA, Frankrike, Island, Italia, Luxembourg, Norge, Nederland, Portugal, Storbritannia | 1949 (grunnleggere) |
| Hellas, Tyrkia | 1952 |
| Tyskland (føderalt) | 1955 (i 1990 ville resten av territoriet gjøre det) |
| Spania | 1982 |
| Ungarn, Polen, Tsjekkia | 1999 |
| Bulgaria, Slovakia, Slovenia, Estland, Latvia, Litauen, Romania | 2004 |
| Albania, Kroatia | 2009 |
| Montenegro | 2017 |
| Nord-Makedonia | 2020 |
Struktur og organisering av NATO
I NATO er det en strukturell inndeling, på den ene siden vil det være den politiske grenen og på den andre siden militæret. Når det gjelder den politiske strukturen, har NATO et hovedkvarter i Brussel, som består av NATO-delegasjoner. Disse delegasjonene er gruppen mennesker som representerer medlemslandene, og hver av dem ledes av en "ambassadør".
Inne i hovedkvarteret er det Nord-Atlanterhavsrådet, som er det politiske beslutningsorganet, og består av ambassadørene som leder delegasjonene. Denne kroppen ledes av Generalsekretær, og er den maksimalt ansvarlige og politiske representanten for NATO. Også, på samme nivå som rådet, er Nuclear Plans Group, hvis konkurranse er redusert til kjernefysisk politikk.
På et andre nivå er NATOs parlamentariske forsamling, som består av medlemmer av den lovgivende grenen i hvert medlemsland, samt andre partnere. Dette organet, gjennom underordnede komiteer, setter rådets agenda. Komiteene behandler vanligvis tekniske og politiske spørsmål av eksperter og nasjonale representanter.
Den militære strukturen består av andre organer, det høyeste hierarkiet er Militærkomiteen, og har ansvaret for å utarbeide den militære strategien basert på de politiske retningslinjene vedtatt av rådet. Det utøver også rådgivende funksjoner til politiske organer. Den består av sjefene for forsvarsstaben i medlemslandene, internasjonalt militært personell, det utøvende organet til Militærkomiteen og den militære kommandostrukturen.
Til slutt består den militære kommandostrukturen av Alliert kommando av operasjoner og for ham Alliert kommando om transformasjon.
Relevante inngrep
Blant de mest relevante NATO-inngrepene er:
- Libya (2011): I en sammenheng der Gaddafi, landets toppleder, utførte en undertrykkelse mot befolkningen som hadde avslørt seg mot regimet. FN godkjenner landets inngripen. Og NATO fortsetter til invasjonen for å gjenopprette nasjonal orden og for å avslutte borgerkrigen som fant sted. Krigen endte med død Gaddafi og nederlaget for de nasjonale styrkene i hendene på opprørsgruppene og NATO.
- Jugoslavia (1999): Landet var nedsenket i en stor borgerkrig, hovedsakelig forårsaket av spenninger mellom de forskjellige etniske gruppene i befolkningen. I 1999 utførte NATO et bombardement mot Kosovo-regionen for å stoppe alle militære handlinger som fant sted på territoriet. Denne intervensjonen var veldig viktig fordi den ble utført uten forhåndsgodkjenning fra FN.