Den naturlige arbeidsledighetsgraden er en som representerer et ledighetsnivå som ikke kan reduseres, og som er en del av det som anses som normalt i en økonomi. Dette nivået svinger vanligvis mellom 2% og 5% og er en del av den friksjonsløse arbeidsledigheten i befolkningen.
Den naturlige arbeidsledigheten eksisterer delvis fordi noen arbeidstakere slutter i jobben og mister inntekt for en tid, av en rekke årsaker. Dette kan for eksempel være ønsket om en bedre profesjonell mulighet eller avstand til arbeidsplassen.
Det vil si at selv om det er full sysselsetting, kan enkelte bestemme seg for å være arbeidsledige. Dette er det som kalles friksjonsledighet, siden enkeltpersoner trenger tid på å finne den rette jobben.
Det er normalt at arbeidstakere flytter mellom selskaper fordi arbeidsmarkedet er fleksibelt. Tenk deg for eksempel at en ingeniør jobber for firma X, men et annet selskap Y gir ham bedre økonomiske forhold. Det kan imidlertid være et tidsintervall, antar en måned, mellom arbeidstakeren forlater ett firma og går inn i et annet. Dette, for kanskje du må bestå en serie intervjuer.
På den annen side er det sektorer med mer mobilitet enn andre. For eksempel er finanssektoren eller data- og kommunikasjonssektoren svært mobil i utviklede økonomier.
Det skal bemerkes at den naturlige ledigheten tilsvarer den langsiktige likevektsledigheten
Utvikling av teorien om den naturlige andelen av arbeidsledighet
Ledigheten kan variere på grunn av mangler i arbeidsmarkedet og påvirkes av mange variabler. Dette er den samlede etterspørselen, eksistensen av offentlig støtte og arbeidsledighetsstøtte, inflasjon, skatteincitamenter for ansettelse, minstelønn og alle slags sosialhjelp i en økonomi med en sterk velferdsstat.
Offentlige forskrifter som skatteøkninger eller reguleringer som forhindrer at arbeidsmarkedet fungerer ordentlig, har også innflytelse.
Kort sagt er den langsiktige likevektsledigheten nært knyttet til NAIRU, som er den ikke-akselererende ledighetsgraden for inflasjon. Dette ble utviklet gjennom Phillips-kurven, hvor det er en negativ sammenheng mellom arbeidsledighet og inflasjon.
På den annen side sa økonomen som mottok en økonomisk nobel, Joseph E. Stiglitz, at regjeringer må gjennomføre strukturpolitikk som tillater dem å korrigere arbeidsledighet, og at politikken ikke bare bør fokusere på inflasjon siden arbeidsmarkedet er ustabilt.
Strukturell arbeidsledighet