Undertegnet i 1986 er den felles europeiske loven en europeisk traktat som trådte i kraft i 1987. Denne traktaten la grunnlaget for det som senere skulle bli EU..
Ved å ta et ytterligere steg i økonomisk integrasjon, bestemte medlemslandene i det daværende europeiske økonomiske fellesskapet seg for å utdype den frie bevegelsen av varer, tjenester, kapital og mennesker. Det var her den europeiske samlingsakten skulle spille inn.
Ikke bare ble det gjort fremgang i det indre markedet og i fri bevegelse, det ga også større politisk og økonomisk makt til de europeiske institusjonene.
Mål for den felles europeiske loven
Hvis vi analyserer målene med den felles europeiske loven, vil vi se at de er veldig brede. I den forstand impliserte de viktige endringer med hensyn til måten beslutninger ble tatt i de europeiske institusjonene, samtidig som de etablerte EU-kommisjonens fullmakter og spesifiserte hvilke funksjoner Europaparlamentet skulle være.
Europas rolle i verden ble heller ikke forsømt. Dermed ble det etablert en felles utenriks- og sikkerhetspolitikk, alt for å opprettholde en sammenhengende og sterkere posisjon over hele verden.
Institusjonelle endringer
Vi har tidligere nevnt at det var endringer i beslutningstaksmekanismene. Ved å gi mer fleksibilitet, måtte ikke rådet lenger nå en enstemmig enighet, da det var nok til å oppnå kvalifisert flertall.
Takket være kvalifisert flertall var det lettere å utvikle seg i økonomisk integrasjon, og tok store fremskritt i spørsmål om det indre markedet. Faktisk var å oppnå enstemmige avtaler bare en nødvendig betingelse i aspekter som beskatning eller fri bevegelse for innbyggerne.
Et annet aspekt å fremheve er at takket være den felles europeiske loven blir Europarådet anerkjent som en institusjon for første gang. På denne måten ble det gitt offisiell karakter til møtene der de europeiske lederne tok for seg de viktigste europeiske politiske og økonomiske spørsmålene. Vi måtte imidlertid vente på Maastricht-traktaten i 1992, der funksjonene til Det europeiske råd ble klart spesifisert.
EU-parlamentet, som en institusjon som representerer europeiske borgere, fikk større vekt og ga det muligheten til å lovfeste sammen med rådet.
Hvis lovgivende makt ble overlatt til rådene og parlamentet, ble EU-kommisjonen det organet som hadde ansvaret for å håndheve lovene som ble vedtatt i Europa.
Det ble ikke bare gjort fremskritt i institusjonelle saker, fordi det også ble dypere i rettslige forhold. På denne måten ble Retten i Første Instans opprettet, som hadde ansvaret for å behandle anker anlagt av land, enkeltpersoner, selskaper, europeiske tjenestemenn og også anker relatert til intellektuell eiendom.
Sosiale og økonomiske spørsmål
Utover de viktige fremskrittene på den politiske arenaen, fant det også viktige økonomiske og sosiale avtaler sted. Dermed ble det besluttet å gjennomføre en rekke tiltak som vil tillate utdyping av det felles markedet, og eliminere barrierer for fri bevegelse av mennesker, varer, tjenester og kapital.
Europa gikk mot den monetære unionen og forberedte seg på å etablere en felles pengepolitikk. Takket være den felles europeiske loven ble grunnlaget lagt for en fremtidig økonomisk og monetær union.
Europeisk samarbeid var en prosess som krevde samordning, og det ble derfor fra den europeiske enhetsakten fremmet andre aspekter i tillegg til de økonomiske. Av denne grunn ble arbeidsrettigheter, helse, miljøproblemer og områder som var så nødvendige for fremgang som forskning og teknologi behandlet på europeisk nivå.
Prøver å redusere forskjellene mellom de forskjellige landene, valgte det det som er kjent som økonomisk og sosial samhørighet. Dette besto av å jobbe for å redusere forskjellene i utviklingsnivået mellom de forskjellige medlemslandene og deres innbyggere.