Verdenserklæringen om menneskerettigheter er et dokument som etablerer rettighetene som ikke under noen omstendigheter kan krenkes av noen nasjon. I tillegg til å fremme dets samsvar.
Denne erklæringen ble vedtatt og proklamerte av FNs generalforsamling 10. desember 1948 i Paris. Det er en tekst som har en innledning og 30 artikler. Mer enn 50 medlemsstater deltok i forberedelsen. Og godkjennelsen ble gjennomført med 48 stemmer for, 8 hverken for eller imod, i tillegg var det to fraværende medlemmer.
Erklæringen tar sikte på å få slutt på alle humanitære grusomheter som har blitt utført gjennom årene, spesielt etter andre verdenskrig. Som det fremgår av inngangen, er det viktig at menneskerettighetene er beskyttet av loven, mot tyranni og undertrykkelse. Og dessuten må medlemsstatene fremme disse rettighetene gjennom undervisning og utdanning.
Den første forgjengeren til denne erklæringen finnes i den franske grunnloven fra 1791. Dens innledning er erklæringen om menneskerettighetene og borgerne, som etablerer denne typen universelle rettigheter for første gang. Som gir visse friheter til vanlige borgere.
I innholdet er det rettigheter som forbud mot tortur, fri bevegelse gjennom det nasjonale territoriet, anerkjennelse av eiendom, retten til liv og frihet, etc. Dette er rettigheter som har inspirert mange konstitusjoner, og denne erklæringen er en referanseguide for grunnleggende rettigheter.
Brudd på menneskerettighetene
Men i praksis ser vi at ikke alle land som tilhører FNs organisasjon overholder erklæringen.
Det er anklager mot flere medlemsstater for brudd på menneskerettighetene. Noen av dem er:
- Cuba for sin diskriminering og vold mot visse befolkningssektorer.
- Venezuela for sin demokratiske involvering.
- USA for å utføre torturmetoder mot noen kriminelle.
- Også land som Syria, Somalia eller Jemen har blitt advart for utviklingen av terrorgrupper.