Samarbeidsforbruk er aktiviteten med å dele eller utveksle varer og tjenester mellom enkeltpersoner, vanligvis i bytte mot kompensasjon.
Tidligere var samarbeidsforbruket begrenset til vårt geografiske omfang og nærmeste sirkel. Men takket være Internett er det mulig å få kontakt med mennesker fra hele verden med felles interesser. Økningen i samarbeidskonsum skyldes informasjons- og kommunikasjonsteknologier, som gjør det mulig å opprette digitale plattformer (portaler og sosiale nettverk) der disse interaksjonene kan utføres.
Derfor er hovedideen med en samarbeidsøkonomi at tilgang vinner over eiendom. Denne ideen innebærer en endring både i hver persons vaner, så vel som på det økonomiske og kulturelle nivået i samfunnet. Dermed går en kultur basert på individualisert forbruk over til en forbruksmodell basert på utveksling gjennom sosiale nettverk eller peer-to-peer-plattformer.
Men det er også barrierer for denne utvidelsen, og blant dem utmerker seg mistilliten når man foretar transaksjoner over Internett (mangel på personvern, tvil med blant annet betalingsmåter). Samarbeidende forbruksplattformer prøver å minimere disse hindringene ved å lage brukerprofiler der de kan gi sin mening om opplevelsen eller legge til rangeringer som andre potensielle brukere kan ta hensyn til.
Systemer innen samarbeidskonsum
Innen begrepet "samarbeidskonsum" kan vi skille mellom flere grener, der handlingene som utføres spenner fra uselviske samarbeidsinitiativer (ulønnet) til andre for profitt:
- Produktbaserte systemer: Det handler om å fremme ideen om å betale for å bruke et produkt, men uten behov for å eie det. "Bicing" er et godt eksempel på dette siden det tillater bruk av offentlige sykler av byer ved å betale en årlig avgif.webpt, og uten å måtte kjøpe dem.
- Omfordelingsmarkeder: Basert på gjenbruk av produktene vi ikke lenger trenger, og gir dem til noen som trenger dem. Det er markeder der produkter kan kjøpes gratis, og andre der de byttes mot andre varer (byttehandel) eller selges for penger (som i tilfelle eBay).
- Samarbeidsstil: Det er ideen om å dele mindre håndgripelige varer enn materialer, som tid, rom, ferdigheter, kunnskap eller penger. Noen av disse tiltakene foregår på lokalt nivå, for eksempel "Coworking" (deling av arbeidsområder) eller "Shared gardens" (deling av voksearealer). Andre tiltak er mer globale, for eksempel utleie av leilighetsrom til reisende (Airbnb) eller de tiltak som deler kunnskap (Wikipedia, for eksempel) eller til og med musikk (Spotify).
Fordeler med samarbeidskonsum
Samarbeidsforbruk har flere fordeler:
- Ressursoptimalisering: Vi kan levere varer som ikke ble brukt før eller som ikke hadde 100% bruk
- Større tilbud for den endelige forbrukeren: Forbrukeren finner et bredere tilbud mellom hva tradisjonelle virksomheter tilbyr og hva samarbeidsøkonomien tilbyr. Du kan gjøre en bredere sammenligning i kvaliteter og priser.
- Lagrer: Takket være tilbudet av brukte varer og tjenester får forbrukerne lavere priser enn markedet, noe som gjør at de kan spare. I tider med økonomisk krise var denne fordelen nøkkelen til spredning av samarbeidskonsum.
- Generer et økosystem basert på engasjement, solidaritet og generering av ideer: Disse ideene går hånd i hånd med gründere med nye virksomheter, og genererer sysselsetting, rikdom og innovasjon i vår virksomhet.
Ulemper ved samarbeidskonsum
Ettersom det er en økonomi som er avtalt mellom enkeltpersoner, har den en rekke ulemper:
- Mangel på lovgivningsmessig regulering og urettferdig konkurranse: Vi står overfor en uregulert sektor som gir opphav til klager og protester fra de berørte sektorene, som krever like vilkår. Eksempel: drosjesjåfører mot Uber.
- Forbrukerbeskyttelse: Den endelige forbrukeren har ikke garantier for produktets kvalitet, eller at menneskene det deles med er pålitelige og ikke forårsaker problemer. Dette er risiko som tas i bytte mot en lavere pris.