Institusjonalisme er en akademisk tilnærming der institusjoner blir innlemmet som en variabel av interesse. Dette, i utviklingen av samfunnsvitenskap som økonomi eller politikk.
Institusjonalismen antyder med andre ord at i analysen av virkeligheten bør institusjonenes rolle inkluderes som en nøkkelfaktor, som er, enklere sagt, sosiale og politiske organisasjoner.
Når det gjelder økonomien, er for eksempel institusjoner de som etablerer spillereglene for forbruker- og produsentbeslutninger. For eksempel definerer regjeringen handelspolitikken til et land. Avhengig av dette kan et selskap være mer eller mindre utsatt for konkurranse fra utenlandske produkter.
Det skal bemerkes at med institusjoner refererer vi ikke bare til staten, men også til arbeidstakerorganisasjoner (fagforeninger) eller selskaper (fagforeninger eller foreninger). Til og med i bredere forstand er institusjoner det settet med normer vi opererer under i et samfunn.
Opprinnelse til institusjonalisme
Institusjonalisme ble født som et svar på nyklassisk økonomi, og foreslo at sosiopolitiske variabler ble innlemmet i analysen.
Dermed ble den såkalte "gamle institusjonalismen" født i USA på slutten av 1800-tallet med forfattere som Thorstein Veblen, John Commons og Wesley Mitchell. Hans ideer var grunnlaget for teorier som ble utviklet senere. For eksempel er det anerkjent at Commons påvirket atferdsteori.
Imidlertid foreslo ikke disse første institusjonalistene et felles teoretisk rammeverk som kunne ha holdt ut over tid.
Deretter dukket den nye institusjonelle økonomien opp midt på 1900-tallet, hvis ide er at strukturen til institusjoner er avgjørende i dynamikken i markedet.
Under denne nye tankegangen ble konsepter som Coases transaksjonskostnader utviklet. Dette er de ekstra utbetalinger som agenter må pådra seg for å utføre en operasjon. Vi viser for eksempel til investeringene til en gründer for å skaffe lisens til å drive sin virksomhet.