Velferdsøkonomi, som en del av normativ økonomi, er den delen av økonomien som studerer metoden for at det økonomiske systemet skal presentere forhold for sosial velferd.
Velferdsøkonomi er med andre ord den delen av normativ økonomi som er ansvarlig for å orientere det økonomiske systemet mot sosial velferd.
Forskjellen mellom positiv og normativ økonomiI denne forstand studerer velferdsøkonomi den optimale måten å organisere økonomien for å velge det økonomiske systemet som mest fremmer menneskelig og sosial utvikling. Målet er etablering av kriterier som gir kapasitet til å måle om de økonomiske forslagene som brukes, forbedrer befolkningens velvære.
Selv om den største utviklingen kommer i det 20. århundre, med utseendet på teorier utviklet av store økonomer som Alfred Marshall, dateres opprinnelsen tilbake til det 18. århundre. Det var i dette århundret at den skotske økonomen Adam Smith, så vel som den nyklassiske skolen, siterer økning i velferd i forhold til økninger i produksjonen.
Velferdsøkonomiens mål
Blant målene som velferdsøkonomien forfølger er å finne et økonomisk system som prøver å maksimere ressursene, med sikte på å øke sosial velferd.
For å gjøre dette forfølger velferdsøkonomien maksimal økonomisk effektivitet. Gjennom studiet av økonomiske systemer fokuserer målet for denne grenen av økonomisk tanke på et studieobjekt som maksimalisering av produksjonen med begrensede ressurser gitt, og optimaliserer distribusjonen av produserte varer og tjenester. Hovedmålet er økning av sosial velferd, samt total nytte i et samfunn.
Med andre ord fokuserer denne teorien på loven om knapphet, og prøver med begrensede ressurser å tilfredsstille de ubegrensede behovene til noen borgere i et gitt territorium.
Kjennetegn ved velferdsøkonomien
Velferdsøkonomi integrerer en rekke trinn som anses å være nødvendige for å finne ønsket økonomisk system for å oppnå sosial velferd. Blant trinnene er det etablert en rekke kriterier basert på instrumentene i økonomien for å nå målene.
Dermed kan vi blant disse trinnene eller kriteriene fremheve følgende:
- Offentlig levering av sosiale varer og tjenester.
- Statens ansvar for å opprettholde minimum levekår.
- Statlig inngripen i å fremme full sysselsetting.
- Oppnå en rettferdig og effektiv tildeling av ressurser.
- Omfordel rikdommen og inntekten i landet for å oppnå et mer egalitært samfunn.
Selv om det er flere forslag som har dukket opp gjennom årene, velferdsøkonomi, basert på Andre verdenskrig og etter full industrialisering av utviklede økonomier, har det fokusert på studiet av disse variablene.
Generelle hensyn til velferdsteori
Sosial velferd refererer til velferden til hele samfunnet. Det er derfor to måter å måle summen av befolkningens velvære på. Disse to tilnærmingsmetodene er den ordinære metoden, utviklet av økonomen Wilfredo Pareto. I tillegg til på den annen side kardinalmetoden, som er basert på måling av verdi i pengemessige termer, i stedet for effektivitet, slik den ordinære metoden gjør.
Dermed vurderer det ordinære synspunktet umuligheten av en objektiv måling i pengemessige termer, og det er derfor den foreslår analysen mht. Pareto effektivitet. Fra kardinal synspunkt er analysen som er brukt kostnads-nytte, som prøver å innlemme effekten av inntektsfordeling. Imidlertid er sistnevnte den minst brukte, siden problemene som modellen presenterer for å legge til variabler innebærer en høy grad av upresisjon i beregningen, og genererer tvil.
Andre tilnærminger, som egenkapital, har blitt verdsatt for bruk ved beregning av sosial velferd. På denne linjen, som vi sa, kan vi markere tilnærmingen gjennom begrepet egenkapital som en ekstra dimensjon av velvære. Andre tilnærminger, som kapasitetstilnærming, vurderer bruken av frihetsproblemer og tar dem i betraktning for beregningen. Dette eksemplet på en tilnærming som er sitert, etter utviklingen, har gitt opphav til indikatorer som menneskelig utviklingsindeks (HDI).
Også andre økonomer har prøvd å bruke begrepet utnyttbarhet som en tilleggsfaktor som er relevant for tilnærmingen i beregningen. Til slutt bør vi ikke legge igjen modellen som ble foreslått av Nobelprisen i økonomi Daniel Kahneman. En ekspert på økonomisk psykologi, han foreslår tilnærmingsmetoder som tilfredshet med livet, hvis formål er å måle bruken som oppleves.
Som vi kan se, har mange forfattere prøvd å demonstrere hvordan man kan etablere forbedrede målekriterier for å beregne trivsel. Vi kan imidlertid si at en modell ennå ikke er etablert som gjør det mulig å vite nøyaktig beregningen av Velferdsstaten, samt den større effektiviteten til et eller annet system. Vanskeligheten som modellene presenterer for å skille mellom kvalitet og kvantitet, har ført til at mange modeller som anses som gyldige er blitt avvist for den virkelige beregningen.